Lucifer
Pokalen, Oslo
12.10.2016

 

Kongregasjonen var av det mindre slaget, men Lucifer belønnet de undersåttene som hadde møtt opp.

Det var en relativt utakknemlig jobb som ventet Lucifer (7/10) på Pokalen onsdag. Av de 39 (ja, jeg talte) menneskene som var til stede var nemlig to av dem bartendere, to vakter/billettselgere, en egen merchdude, to fotografer, og i alle fall tre skribenter, hvilket etterlater maksimalt 29 betalende. Ikke en optimal oppslutning for et sultent og potent band, men heller ikke den laveste undertegnede har bevitnet, den rekorden har Year Long Disaster på Garage i 2008 (det var vel kanskje 20 stykker der). Hva skyldes så denne manglende interessen? Kanskje er det fordi det var en ukedag, man skulle på jobb dagen etter. I tidligere anmeldelser har jeg nevnt at Oslopublikummet de siste årene til tider har vært litt slapt, kan dette skyldes at man rett og slett er mettet på konsertopplevelser? Det var ingen andre konserter som kolliderte direkte med denne, om man tenker målgruppe, men Entombed A.D. spilte for eksempel dagen etter et steinkast unna, på relanserte Krøsset. Med mindre man vier all sin lønn på konserter er det umulig å få med seg alt man har lyst til, så man er nødt til å plukke sine favoritter med omhu, og da er det lett å velge bort et mindre kjent band med kun en plate i bagasjen. De kommer jo tilbake senere, ikke sant? Problemet er bare at hvis nok konserter har dårlig oppmøte, får Oslo et rykte for dette, og kanskje står vi ikke på turnélista neste runde. Dette kan jo igjen linkes til omveltingen innenfor musikkbransjen med nedlastning kontra platesalg, hyppig turnering som følge av dette for å få hjulene til å gå rundt, etc., men det er en lengre diskusjon for et annet forum. Faktum er at Lucifer hadde fortjent et større publikum!

For selv om det var sparsomt med folk, så ikke det ut til å bry bandet nevneverdig på scenen. Med røkelse på scenen, og drømmefanger på mikrofonstativet, gjøv bandet løs på fjorårets debutsingel Anubis. Og etter noen sekunder kom også frontkvinne Johanna Sadonis slentrende gjennom publikum, opp på scenen, og tilstedeværelsen hennes fanget umiddelbart publikums oppmerksomhet. Hennes intense blikk, kombinert med stemmen og de tunge riffene gjorde at man ble sugd inn i deres verden. Og hadde det ikke vært for at man til tider ble røsket tilbake til virkeligheten av den konstant blendende scenespotten, hadde man sannsynligvis forblitt der konserten gjennom. Lyset var nemlig det største problemet under konserten, og da er det kanskje ikke så ille, men to stillestående spotter bak scenen blendet publikum under hele konserten (i tillegg til at de gjorde jobben nær umulig for fotografene), og de fire spottene rettet mot scenen lyste ikke opp stort annet en Sadonis, og nyervervelsen på bass, Alasdair Mitchell. Med mindre man stod helt inntil scenen var det bortimot umulig å se sologitarist Gaz Jennings der han stod i sitt mørke hjørne, langt mindre trommis Andrew Prestidge. Men, en ting skal Pokalen ha for; lyden var bortimot perfekt! Velbalansert, krystallklar og med akkurat det rette trøkket!

Videre spilte bandet alle låtene fra debutalbumet, Lucifer I, og om man synes disse låter kult på skive, kan jeg bare konstatere at det låter enda kulere live. Sadonis virker å ha enda litt mer innlevelse og styrke i stemmen live, og bandet låter særdeles samspilt. Kanskje var det mye grunnet nevnte belysning, men ved siden av Sadonis var det Mitchell som var den mest fremtredende på scenen med sin særegne stil, og backingvokal som stod meget godt til nevnte Sadonis sin stemme. Riffene graver seg inn til beinmargen, og litt som med Uncle Acid & The Deadbeats, er de så suggererende at man ikke kan unngå å stå og nikke takten og gynge med. Låtene var jevnt over bra, slik albumet er det, men høydepunktene var nok Morning Star, og avslutningen med A Grave for Each One of Us. Etter en snau time var det hele over, og det føltes litt i korteste laget. Bandet kan for øvrig ikke lastes for dette all den tid de kun har ett album og én syvtommer under beltet, men desto større grunn burde det vært for arrangøren å hyrt inn et oppvarmingsband slik at publikum hadde blitt nettopp oppvarmet før Lucifer gikk på scenen, i stedet for å bli ordentlig engasjert først halvveis ut i deres korte sett. Det finnes nok av passende band fra Oslo som antagelig hadde hoppet på sjansen om de hadde fått den. Men, smågrufs som dette til side var det en hyggelig time i lag med Lucifer, og det gledes til å høre både nytt materiale på nyåret, og forhåpentligvis få muligheten til å se dem igjen. Hjertelig velkommen skal de være om de tar turen!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken