Mayhem + One Tail, One Head
Studentersamfundet. Trondheim
23.09.2016

 

Mayhem gjestet Studentersamfundet i Trondheim på fredag – her er dommen fra Metal Hammer Norway.

At forventningene til kveldens konsert på Studentersamfundet var veldig høye, er vel ganske unødvendig å poengtere siden plakatene i lengre tid har fortalt oss at Mayhem denne kvelden skulle servere trøndelagen De Mysteriis Dom Sathanas fra a til å. Som for-underholdning hadde valget falt på One Tail, One Head (7/10), et band som opptil flere ganger har vist seg som et habilt og kvalitetsfylt black metal-band. Når de entrer scenen, er det fortsatt ganske glissent blant publikum, men etter noen låter fylles lokalet mer, og stemningen blandt de oppmøtte stiger i takt med antallet.

Bandet leverer 30 minutter med leken og rocka black metal, og de gjør en god jobb. Jeg blir stadig overrasket over hvor fete riff gutta faktisk har. Lyden er helt grei, hvis du ser bort fra litt feedback på gitaren og periodevis litt for dominerende trommer. Luctus har sin sedvanlige psykotiske framtoning, men jeg synes engasjementet sitter litt lengre inne enn det jeg har sett tidligere. Godt gjennomført, men manglet det lille ekstra.

Etter 45 minutter rigging, er det klart for Mayhem (8/10). Det første som slår meg er det nokså spartanske sceneoppsettet. Kanskje det kommer av at trommesettet til Hellhammer tar nesten en tredjedel av scenen? Åkke som, et alter med fire levende lys og en hodeskalle, samt noen bannere er egentlig det som er. Men minimalismen har sin funksjon, og får det hele til å føles som en nedstrippa opplevelse hvor låtmaterialet er i hovedfokus. Attila Csihar entrer scenen med ødelagt prestekjortel, “liksminke” og kutte over hodet, og setter i gang med sine fingerbevegelser ut i luften. Gitaristene står maskinelt med sine kutter godt over hodet, Hellhammer er det umulig å se bak et tungt blått røykteppe, mens Necrobutcher er den eneste som står fram med hele seg. Det er et godt samspill mellom Attila, Necrobutcher og publikum, og mellom hver låt er det høylytt roping og klapping.

Likevel ble det visuelle hakket for monotont til å holde interessen på topp gjennom hele settet, men mest sannsynlig var også det intendert. Lyden er overraskende bra, der spesielt gitarene har fått en dominerende rolle. Hellhammer pisker avgårde som bare juling, og heldigvis er ikke trommene helt ødelagt med spinkel lyd, selv om basstrommene selvølgelig stjeler mye plass. Et av klimaksene for mange var nok da en av hovedlåtskriverne fra skiva, Snorre Ruch, gjestet på gitar under Freezing Moon. Mayhem har blitt et maskineri av dimensjoner, men jeg må nok innrømme at grunnen til at dette ble en bra kveld hovedsakelig kommer av et ekstremt sterkt låtmateriale, og ikke på grunn av en spektaktulær framførelse. De skal forresten ha pluss for at det ikke ble noen ekstralåter, for da ble følelsen av å være med på noe ekstraordinært enda større.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Vidar Alvik

 

[espro-slider id=6651]