Høstsabbat 2016 @ Vulkan Arena

Høstsabbat
Vulkan Arena, Oslo
16-17.09.2016

 

Siden 2013 har Høstsabbat brakt band og publikum fra scenen for undergrunnsmusikk i Norge, og har også brakt med seg internasjonale innslag innen de aktuelle sjangrene i tillegg. Med band som kan by på både doom, stoner, rock, blues og sludge, og musikk i ymse relaterte gater, er ikke dette din vanlige mainstream-festival – og det er det vi elsker med Høstsabbat.

 

Fredag

Årets festival ble i tillegg holdt på Vulkan arena, kontra de forrige som er blitt holdt på Betong, med annethvert band på selve Vulkan og Pokalen, og fredagen fløy vi av gårde til sabbaten på koster og geiter og demoner (eventuelt buss) for å bli med på moroa.

Først ut på Pokalen var norske Day of the Jackalope (7/10) som fyrte av startskuddet for to dager med sabbatmoro. Konserten sparket fra med bra spilling og entusiasme, og med vokalist Anders Hellestveit i storform, var det lett å finne den rette stemningen fra første stund. Det er aldri lett å være først ut, men Jackalope-karene lot ikke noe komme i veien for å sparke skikkelig fra. Noe som derimot var påfallende, var hvordan lyden på nettopp denne scenen var mer enn bare litt laber (les: ille), men med en god dose hard, bluespreget rock som verdig oppvarming innabords, var det allikevel bare å glede seg til alt som skulle komme.

dayofthejackalope_0018

Rett etter var det de progressive Hønefoss-karene i Wobbler (8/10) som stod for tur. Det er ingen tvil om at bandet er satt sammen av sabla dyktige musikere hver for seg, men på årets sabbat ble det også klart at de i tillegg er samspilte, at de vet å skape liv på scenen, får med seg publikum og trigger lattermuskelen. Med hopp og sprett, filosofiske beretninger om gnocchi i forkant av låta Gnocchi-Gnosis og spøker om rollen til tamburinen de hadde med seg, fremstod de fortsatt som et seriøst band som evnet å balansere det nedtonede og det mer energifylte, samt imponerende enkeltstående musikerprestasjoner og en helhetlig flott musikalsk opplevelse. Wobbler klarte med dette å male et herlig, progressivt musikkbilde, og selv om det trakk litt ut på slutten, kan ikke dette kalles noe annet enn knall.

_mg_0795

Ilende ned til Pokalen igjen var det så tid for Cult of Occult (4/10). Det franske bandet beskriver seg selv som vanhellig «blackened sludge» gjemt i mørket fra Helvetes porter, noe som skapte forventninger om at det var noe skikkelig brutalt og mørkt i vente. Dette skulle dog vise seg å bli noe halvveis, selv om forsøket for så vidt var der. Musikken ble fremført helt OK, oppmøtet var helt OK og konserten i sin helhet var helt OK – intet mer, intet mindre. Det var tidvis litt tafatt tilstedeværelse på scenen, musikken mindre tight, vokalen vaklet og det rytmiske virket ikke å være tilstrekkelig spot on. Lyden på Pokalen var dog fortsatt kritikkverdig, noe som kan tenkes å ha påvirket bandet denne kvelden. For som en i publikum uttalte: «Det ble litt som om Limp Bizkit ble satanister og skulle spille metal.»

cultofoccult_0074

Deretter var det britene i Bong (7/10) som var klare til dyst for å komme med litt skikkelig psykedelisk, doom-prega drone til sabbaten. Det er tydelig at karene i Bong kan lyd, for eksempel ved at ting som bue på gitarstreng ikke ble pretensiøst og overflødig, men i stedet skapte en faktisk musikalsk effekt, og at de utvilsomt er gode på å skape bra musikk sammen. Konserten i seg selv ble i grunn som forventet i form av en mer dyptgående, organisk utgave av alt som de allerede får til så bra i studio, med en suggererende, tung og velbalansert opplevelse for alle som var til stede.

bong_0012

Deretter var det dags for nabolandets Maida Vale (9/10). Til tross for at Pokalen fortsatt burde vunnet en pris for laber lyd denne første kvelden, lot de ikke dette sette en stopper for noe. For MaidaVale består av fabelaktige kvinnfolk som både er dyktige musikere og som besitter en god dose karisma. Alle låtene var velspilte, vokalen til Matilda Roth var på topp og det var umulig ikke å la seg rive med. Dette gjorde at de få stedene man kunne pirket på måtte vike for helheten, som rett og slett ble flott. Hver låt kom som herlige tunge bluesrockperler på en snor, og det å få med seg gromlåta (If You Want the Smoke) Be the Fire live ble en høgdare. (Men man kan jo spørre seg selv hvorfor de utgjorde det eneste kvinnelige innslaget på hele sabbatens line-up, men det er en annen historie. Som i grunn er denne historien. Videre kan man jo lure på om de flertallige svenske innslagene under årets festival egentlig er et snikforsøk på ny unionstid. Her kan det jo grubles. Journ. anm.)

Sist ut første halvdel av denne Høstsabbaten var britene i Conan (8/10). Fra første tone var satt var det ikke vanskelig å forstå hvorfor de var headlinere den dagen, for dette er drevne karer som vet å levere det de selv kaller tung og «huleboersk» battle doom. De holdt et jamt over høyt nivå under hele konserten, og selv om det var noe færre folk til stede enn ventet var det stemning nok til både å ta og føle på langs med hele veien. Det vokale var rett og slett rått, samspillet tight, og det var akkurat rett mengde tyngde, driv og musikalsk balanse – for selv om dette er tunge saker var det fortsatt framdrift hele veien. Med dette ga Conan oss det som uten tvil var en dødsbra avslutning på sabbatens første dag.

conan_0030

Eller rettere sagt konsertavslutning, for som en trivelig coda til festivalens første dag, var det nettopp Conan som skulle være DJs på den arrangerte etterfesten. Som Høstsabbat selv har uttalt: «It ain’t over until the fat lady sings.» For etter en knall aften med så mange gode konserter, var det ikke rart at stemningen var på topp blant alle som var til stede og som naturligvis ville være igjen for å kose seg videre. Og «mjødet» fløt, latteren runget, gode samtaler av ulik dybde fant sted og timene fløy, før det plutselig skulle vise seg å bli tid for å bevege seg hjemover, og bli frisk og rask del to av sabbaten.

 

Lørdag

For karpe diem! Eventuelt meridiem (også kjent som ettermiddagen, journ. anm.). Ny dag, nye muligheter og tilsvarende fjollete floskler, og først ut var Reptile Master (5/10). Dette viste seg dog ikke å være helt på topp, og det kan tenkes at bandet muligens brant seg litt på å være først ute akkurat denne dagen. Lyden på Pokalen var nemlig skjerpet ganger veldig mange, men allikevel var vokalen litt ute og syklet, og det var noe som virket å mangle hele veien – og da ikke bare mangel på stinn brakke. Det betyr ikke at konserten var direkte dårlig, men den var heller ikke helt overveldende fantastisk og havnet litt midt på treet for oss.

Etter dette var det klart for Wild Rocket (6/10). Med en konsert som startet noe tamt, virke – her også. Ut i settet kunne derimot de romrocka irene bevise at det i grunn var helt motsatt, for kurven av samspillenergi, vokalprestasjoner og det som først var litt vaklende pauser mellom låtene vokste seg eksponentielt opp, og resulterte i nettopp den spaca opplevelsen det i utgangspunktet var forventet å få fra dem. Og med en passe tøff backdrop med surrealistisk og til dels forstyrrende filminnhold man kunne godte seg med som en bonus ved siden av musikken, ble helheten i grunn veldig fin.

_mg_1044

Det er jo som kjent «no rest for the wicked», og brått var det tid for Mammoth Storm (7/10). Albumet Fornjot har jamt over vært godt mottatt siden utgivelsen i 2015, og det skulle vise seg at det vi fikk servert gjorde seg like godt live som på skive. Bandet er gode på det de gjør, samspillet var bra og enkeltprestasjonene like så, og dette skapte naturligvis en god atmosfære blant alle som var der. Svenskene skuffet med andre ord ikke, der de blide og glade innfridde all forventning med kul musikk, tunge toner og glimt i øyet.

mammothstorm_0075

Som en skarp kontrast til mammutene stod så Kollwitz (10/10) for tur. Én ting er å høre bandet på skive, men når man ser Kollwitz live er det ikke rart å forstå hvordan Bodø-bandet stadig vokser seg større og større. For konserten kan ikke beskrives som noe annet enn en opplevelse – og en stor en som sådan. Fra første tone ble satt, ble rommet tømt for alt annet enn den musikalske cocktailen av det raffinerte og det rå, det vakre og det brutale, og det kalde og det gripende som ble spydd ut mot oss. I tillegg til å være sabla gode på scenen, består Kollwitz av svært dyktige musikere som evner å trollbinde publikum med en kakofoni uten like der de maler et stort, mørkt lydbilde, med den gjennomtrengende og effektfulle vokalen til Frederik Hillestad i spissen. Når man i tillegg legger til at alt som foregikk var gjennomført og sømløst og uten dødpunkter, kan ikke dette kalles noe annet enn rått.

kollwitz_0004

Etter å ha fått luften slått ut av seg og blitt høy på støy, var det tid for atter et band fra Söta bror i form av Jeremy Irons and the Ratgang Malibus (8/10) (som i forkant har vært klare på at navnet ikke har noe å gjøre med skuespilleren – överhuvudtaget. Journ. anm.). Det første som slår en er hvor ufattelig godt vokalist og gitarist Karl «Carlos» Apelmo evner å bruke stemmen sin der han går inn i og sjonglerer flere stiler – alt fra mer klassisk til falsett til mer hardt – og mestrer det med glans. Resten av bandet spilte også godt og fikk fram alle de små musikalske nyansene som satte prikken over i’en i denne cocktailen av space og klassisk rock, med en dose psykedelia attåt. Og man kan i grunn være nokså sikker på at man ikke er den eneste som har hatt en god konsertopplevelse når flere buer idet det annonseres at det nå er tid for siste låt.

_mg_1205

Med stadig flere gode opplevelser innabords, var det klart for Siena Root (7/10) – et band som mange hadde ventet på. Det finnes overhodet ikke merkelig at dette er karer som folk vil se, for her snakker vi en konsert med både talent og en stødig tilstedeværelse på scenen hele veien fra alle. Med en rytme, groove og en sound man automatisk ender opp med å ta og føle på, ble det hele forsterket av dritgode musikere som ga alt og levde seg inn i hver eneste tone. Selv om de alle utgjorde en god helhet, kom den største helten i form av Erik «Errka» Petersson, som viste at han virkelig kan ta av på orgel som få andre. Allikevel ble det litt for mye jam-preg, for selv om det er gøy å høre hvor flinke folk er og hvor moro det kan være med improvisasjon, ble det litt lite av de faktiske låtene og i stedet litt mye annet som i grunn trakk ut tiden litt. Men konserten ble ikke spolert av den grunn, for Siena Root klarte med glans å innfri både forventninger og mer til.

_mg_1281

Nede på Pokalen igjen var det derimot tid for å tone det hele kraftig ned med irske Slomatics (7/10). Med en flokk som stadig krøp nærmere scenen, var det tydelig at dette var noe flere gledet seg til. Og det skulle vise seg at det var grunn til nettopp å glede seg til dette, for selv om det startet noe mindre på plass med en intensitet som virket å stagge og bremse seg selv en smule, sammen med litt vaklende spilling, tok dette seg kraftig opp – og det svært så raskt. Med unntak av noen hull der «det lille ekstra» virket å mangle, var det både dybde, tyngde og driv blant alt og alle på scenen. Bandet spilte i det store og hele tight og godt, og de skal også ha for gull kommunikasjon med publikum hele veien, hvilket alt i alt gjorde hele konserten til noe svært positivt.

Sist men ikke minst var det klart for Truckfighters (8/10). Vokalist og bassist Ozo kunne annonsere at det var ny trommis i vente denne kvelden, som på Det Store Internett visstnok går under navnet Incognito, og deretter den gode, gamle: «Fuckings Norge.» (Det enkle er ofte det beste, journ. anm.) Truckfighters er et band som mildest talt gjør seg live. Gitarist Dango fremstår nærmest som strengekvivalenten til Animal fra Muppet Show der han virker å ha springfjær i alt, og innlevelse har de alle mann. Bandet gjør en god jobb med det de driver med og spiller fletta av låtene sine, men noen ganger blir det litt lite samspill og litt mye hver for seg på scenen, der Dango virker å ha sugd ut noe av energien fra de to andre som da står igjen med litt mindre å gi. Men dette betyr ikke at det er mye å sette fingeren på her, og med smakebiter fra det kommende albumet og en god dose glimt i øyet, var dette mer enn bare en litt god måte å avslutte konsertrekka til årets Høstsabbat.

truckfighters_0079

Men igjen skulle det dog ikke ende her, for suksessen fra gårsdagen måtte selvsagt gjentas med etterfest med mer DJ-moro. Denne kvelden var det Siena Root som hadde det musikalske ansvaret og stilte med god soundtrack for å runde av årets Høstsabbat på skikkelig vis. Det er jo vanskelig å gi seg etter noe som har vært såpass trivelig, og da er det fint med litt festivitas og baluba på tampen. Igjen ble det bra musikk, igjen ble det drekka, igjen ble det skål, igjen ble det ledd og igjen ble det klovnet – både med gamle og nye venner. Tida flyr i godt lag, og etter at klokken hadde tikket seg stadig nærmere det som ble en bysselalletid av relativ størrelse, er det minst én ting som står igjen som sikkert, nemlig at vi allerede gleder oss glugg til neste år!

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Pål Bellis & Guro Torget

 

[espro-slider id=6605]