Steel Panther
Sentrum Scene, Oslo
18.09.2016
Amerikanerne viste at bak alt tøyset ligger det et godt stykke håndverk.
At Steel Panther (8/10) er et parodiband er vel noe de fleste enes om. Men selv om de ganske så korrekt blir sett på som et humorband, vil ikke det si at de ikke kan sitt fag. Bandet låter nemlig tightere enn en jomfrus bakende, for å holde sjargongen i samme gata hvor bandet som oftest holder til, og melodiene er særdeles fengende. Både vokalen til Michael Starr og gitarspillet til Satchel er av spesielt høyt kaliber der de ligger meget tett opptil hva som leveres på albumene. At de allikevel ikke er alles kopp te har jeg ingen problemer med å forstå; ikke alle liker humor i sin kopp, og noen synes at de drar det litt vel langt og blir for barnslige. Personlig er jeg en ung gutt fanget i en stadig eldre kropp, og synes humoren deres virker oppfriskende blant alle andre seriøse aktører, og så derfor med stor glede frem til denne konserten.
Etter at mørket senket seg inne på Sentrum Scene til tonene av Kiss I Love it Loud, kom de fire glam-metallerne løpende på scenen og fyrte i gang med Eyes of a Panther. Det første som slo meg var dog det totale fraværet av forsterkere på scenen, ikke en eneste Marshall-stack var å se. Muligens var de stablet bak teppet som hang ned fra trommepodiet, uansett gjorde det at scenen virket veldig tom. Samtidig sørget jo dette for at gutta hadde enda mere plass å leke seg på, og ikke minst at roadien som til stadighet måtte på scenen for å spraye håret til trommis Stix Zadinia, hadde lett tilgang for å gjøre så.
Bandet fulgte på med Just Like Tiger Woods og Party Like Tomorrow Is the End of the World, før bandintroduksjonen stod for det første stand-up-innslaget. Publikum var også av det særs entusiastiske slaget, og antagelig det beste jeg har sett på en norsk Steel Panther-konsert. Hitene Asian Hooker og Turn Out the Lights fra førstealbumet var neste på listen, etterfulgt av Let Me Cum In fra det allerede to år gamle albumet All You Can Eat. Deretter var det klart for nok en pustepause, denne gangen i form av Satchels gitarsolo, en solo som var en av de bedre undertegnede hadde sett på lang tid. Etter å ha varmet opp med litt lettere shredding, tok han plass bak trommene med en fot på basstrommepedalen og ledet publikum an i en serie med introer til kjente og kjære metal-klassikere. Samtidig som han fikk vist sin dyktighet, var det en solo som aldri ble kjedelig, slik de har en tendens til å bli så fort man bikker et par minutter, og den var ufattelig mer givende enn en hvor gitaristen forsøker å imponere med hvor mange trillioner toner han klarer å lire av seg i minuttet.
Resten av bandet kom på scenen for It Won’t Suck Itself, før de alle kom frem på scenekanten og gjorde en akustisk versjon av She’s on the Rag. Før de startet låten spøkte de med at synthen deres hadde forsvunnet på reisen, og at trommis Stix derfor måtte spille partiet på en app på sin splitter nye iPhone, som nevnte roadie fikk æren av holde. Bandet forble på scenekanten, og hentet opp en jente som fikk sitte på en krakk midt i blant dem mens de sang Girl From Oklahoma, men selvsagt ikke før hun hadde vist frem brystpartiet, som for øvrig hang halvveis ut av toppen før hun nådde scenen. Alene med karene fikk hun ikke være lenge, for allerede før neste låt hentet de opp 16 jenter til på scenen. Og etter enda litt mer puppefremvisning satte de i gang med…nettopp; 17 Girls in a Row. Jentene ble på scenen tre låter til, og satte sin farge på både Gloryhole, Community Property og Death to All But Metal.
Etter at sistnevnte låt tonet ut, forsvant bandet, i likhet med jentene, av scenen for den obligatoriske ekstranummerpausen, før de som seg hør og bør dukket opp igjen, fortsatt med litt sprut igjen. Denne ble brukt på Fat Girl (Thar She Blows) og den ultimate 80-talls pastisjen Party All Day (Fuck All Night). Allsangen som hadde runget hele kvelden, nådde sitt klimaks under sistnevnte (kanskje i konkurranse med Community Property), en sang som tydeligere enn noen annen beviser hva Steel Panther handler om. Og her passer det vel å dra frem den gamle floskelen om å le med og ikke av, for Steel Panther elsker virkelig musikken de parodierer. En musikkstil som vel strengt tatt ikke var stort lenger enn et kjønnshår unna å være en parodi på seg selv, med all sin ekstravaganse. Og akkurat denne kvelden var vi mange som storkoste oss og lo med.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken
[ klikk for større bildevisning ]
