Yob + Black Cobra
Blå, Oslo
15.09.2016

 

Doomlegendene i Yob dukket opp for en uforglemmelig torsdagskveld på Blå, sammen med amerikanske Black Cobra.

Det var bra med folk her i kveld. En bidragende årsak til det kan være at supportbandet Black Cobra (7/10) er minst like interessante som hovedakten. At denne duoen kan skape så mye trykk og lyd med bare trommer og en gitar er om ikke fantastisk, så i alle fall uhyre imponerende. Tidligere på dagen hadde en av mine bekjente gitt uttrykk for at han nettopp hadde vært vitne til den høyeste lydsjekken på Blå noensinne. Jeg forventet derfor at ville bli spilt høyt – og det må understrekes at det også var. Rent lydmessig så ble dette litt grøtete og kunne til tider bli for mye summing, spesielt mot slutten av nummeret. Det er deilig med trøkk, men i dette tilfellet var det ikke til bandets fordel. Vokalen overdøvet gitaren og trommene var hakket for bastant. Bandet var dog i godstemning selv, og jeg syns i alle fall at de gjorde det bra for å være to. Med andre ord så var dette en tilstrekkelig oppvarming for neste akt ut.

I det doomveteranene i Yob (10/10) gikk på scenen, beveget alle seg videre fremover, for å være ordentlig fanget i atmosfæren. Man ble fanget av musikken og atmosfæren med en gang – muligens fordi man rett og slett ikke kunne høre noe annet enn musikken. Mye av min oppmerksomhet var fokusert på vokalist/gitarist Mike Scheidt. Hans stemningsfulle gitarpassasjer og sin dynamiske stemme gjorde det hele så mye mer intenst. Best blir det når Yob droner, takket være bassist Aaron Rieseberg som imponerer med sin ”Malmsteen-møter-Neurosis”-stil. Bandet var ganske stillestående gjennom konserten, men fy flate for en stemning de klarte å skape!

Litt uti konserten annonserer Scheidt at han fikk en tung beskjed om bestefarens bortgang like før de gikk på scenen, før han videre dediserer neste låt til han. Her gikk man fra et blytungt utgangspunkt med knusende riff til Marrow, en emosjonell ballade for frontmannen, med mer delikate partier og noe renere vokaler. Jeg tror aldri jeg har sett et mer engasjert publikum på Blå enn det jeg var vitne til i dag. Det var en fryd å se at hvert eneste hode og hver eneste fot var i takt med musikken fra begynnelse til slutt.

Etter encore, klarte publikum å overtale de til å faktiske spille noen ekstra nummer. Selv om de tydelig var slitne, tok de utfordringen på strak arm og spilte gledelig videre med den lille energien de hadde igjen. De fokuserte mest på musikken og levde seg 110% inn i stemningen under hele opptredenen. Det føltes som om jeg var i ett med musikken, nærmest mot en fullstendig transe på slutten av konserten. Og så vidt jeg kunne se var jeg virkelig ikke alene om det heller. I kveld fikk vi servert alt på ett fat. Det var høyt. Det var tregt. Og det var vanvittig fett.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

[espro-slider id=6457]