Saint Vitus + The Devil And The Almighty Blues
Blå, Oslo
17.06.2015

 

Når det er varmt i luften, sol ute og den friske, rene Akerselva sildrer ved siden av, er det noe litt eget med å sitte og varme opp med utepils på Blå før konsert. Og det var jo det som var på tapetet i dag, hvor vi hadde ulike kombinasjoner av både blues, rock, metal, stoner og doom i vente.

Først ut til dyst var Oslo-bandet The Devil and the Almighty Blues (5/10), som entret scenen foran et noe skrint publikum, men som midt i første låt lot til å ta seg opp og gi gulvet på Blå litt mer bruksverdi; det var tydelig at flere var i humør for blues. Gutta er gode til å spille, og gitaristene Petter Svee og Torgeir Waldemar Engen vekslet begge elegant mellom rytme- og mer solopregede parter, med det ene fengende riffet etter det andre. Låtene The Ghosts of Charlie Barracuda og Root to Root ble spesielt snadder, og gjorde seg godt på en tirsdagskveld.

Det kan dog tenkes at vokalist Arnt Andersen hadde en dårlig dag, for stemmen den kvelden var ikke helt på topp, kommunikasjonen med publikum litt halvveis og han kunne virke litt lei. Dette kombinert med konstant øldrikking mellom slagene, gjorde nok ikke saken bedre. Bassist Kim Skaug gjorde en god jobb, men det hadde vært fint om han hadde gjort den med ryggen mot scenen – ikke mot publikum. Sånn sett ble det et snodig sammensurium av elementer, der det var god kjemi innad i bandet, mindre god kommunikasjon med publikum, dyktige framføringer, dårlige dager, bra riff og for mye øl i hånd.

Så var det tid for kveldens hovedpersoner i Saint Vitus (9/10), som denne gangen kunne glede publikum med å ha kommet seg over grensa og inn i landet denne gangen, men uten Wino Weinrich på vokal. I stedet trappet en energifull og engasjert Scott Reagers opp på scenen, og sammen med de andre karene stod de klare som egg for å spille, og det var det bare å spenne seg fast der de sparket fra med Dark World.

 

Selve setlista var fylt med snadder, og Reagers fikk virkelig vist at han ikke har mistet stemmeprakten. Låter som War is Our Destiny og White Stallions hadde den tyngden og samtidig det drivet de skal ha, og selve låta Saint Vitus ble fremført med glans. Gitarist Dave Chandler tok bokstavelig talt til det skritt å tusle ned blant publikum på slutten for virkelig å få folk med, spilte med tennene og spratt litt rundt til alles store glede, før han marsjerte tilbake på scenen og fortsatte spilloppene der.

For selv om ikke noen i bandet er fire år gamle mer, hadde ikke dette noe å si for fremføringen. Det er genuin spilleglede hos karene – ja, også fra bassist Mark Adams med sitt vante, konsentrerte blikk som peker ned og vekk fra alle. Det er tydelig at de er rutinerte, men det betyr ikke at de har gått lei. Samspillet er på plass, kjemien bandet imellom er god og de får fram det som er essensen i Saint Vitus hele veien. Det er mye driv, selv der det er tungt, og de spiller tight som søren – og det finnes ikke kjedelig.

Det er mange som får beskjed om at de burde gi seg med karrieren når de når en viss alder. Undertegnede håper at Saint Vitus ikke tar dette til seg helt ennå, for de viser at de fortsatt har så utrolig mye å gi og at de evner å gi kjempegode konsertopplevelser med både musikalitet, karisma og humor.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe

Foto: Martin Tonning-Strand