Beyond the Gates
Garage, Bergen
24.-25.08.2016

 

Den femte utgaven av Beyond the Gates er nå historie. Her er Metal Hammers dom etter et firedagers opphold i den varme kjelleren i Bergen.

 

Onsdag

Ritual Death (6,5/10) er en bekreftelse på hvilken festival vi faktisk befinner oss på. De er nest siste band ut for kvelden, men få har vel egentlig kjennskap til hvem de er, eller hva de har bedrevet før de åpenbarer seg på Garage-scenen, da frontet av en kappekledd skjelettskikkelse. Slik sett er altså alt i tråd med hvordan Beyond the Gates hele tiden har holdt en fot stødig innenfor undergrunnsscenen. Musikalsk er vi godt innenfor det frontfigur Luctus ellers bedriver med band som Behexen og One Tail, One Head – altså kølsvart black metal, dog med litt mer skrekkfilmsynth på plass her. Live er de også bare en duo bestående av noe skranglete tromming, og Luctus selv i front – som nevnt iført dødshabitten. Settet blir naturlig nok ganske kort for gjengen med base i Trondheim, for eneste nåværende utgivelse er en EP som kom ut i april. Inntrykk gjør de dog, selv om det gjenstår å se hvor dette egentlig bærer hen kvalitetsmessig.

Blastfest fikk pes for et band ved navn Peste Noire. På Beyond the Gates hadde Infernal War (5/10) tydeligvis gått under radaren til den samme sensurkåte gjengen, for det polske bandet het ikke bare Infernal SS tidligere, men de har delt to medlemmer med det høyreradikale bandet Honor, hvis bandnavn forteller nok til at leseren kan finne den ukjente i likningen. Det polske bandet har blitt beskrevet som Marduk uten filter, og intenst låter det. En onsdagskveld på sensommeren må likevel det noe ukjente bandet for de fleste nøye seg med en liten rekke fans helt fremst mot scenen, mens lokalet ellers er temmelig glissent. Det er godt mulig at polakkene hadde funnet mer action i stillerommet på flyplassen enn Garage, som nok en gang fremstår som et litt pinlig skue. Kanskje spesielt når bandet mister lyset på scenen sånn på toppen av det hele. Musikalsk gjorde bandet jobben, det er det ingen tvil om, men det hjelper liksom lite på den totale opplevelsen.

 

Torsdag

Sortilegia (8,5/10) var sort, mye sort. Det eneste lyset under konserten var det fra en håndfull stearinlys som blafret vilt i kamp med Garage-kjellerens airconditionanlegg. Musikalsk var det bunnsolid black metal på tapetet, og det ble en av festivalens aldri så små overraskelser. Om lukten under showet var en planlagt del av det vites ikke, og det ble diskutert litt hva nøyaktig det luktet mot slutten der, men forslag var bananskall, velmodnet ost og våt hund. Dersom det var planlagt ga dette en ekstra, litt uvanlig estetisk opplevelse, spesielt siden andre band i sjangeren har en tendens til å bruke røkelse som gjør at det lukter mer av dreadlocks, yoga eller organiske grønnsaker enn de innerste sirkler av helvete.

Ingen tvil om at amerikanske Black Anvil (6/10) trives bedre i scenelyset enn forrige band, og gyver løs på publikum med en høyenergisk blanding av black metal og sen 80-talls østkyst-thrash. Til tross for liksminken og blodet, har bandet en opptreden som minner mer om et hardcoreband, som for en traust bergenser blir litt corny. Mannskor på hver låt hjelper heller ikke på helhetsinntrykket, men innsatsen er helhjertet og publikum lar seg rive med.

Så var det tid for å senke tempoet og lene seg tilbake idet Urfaust (7/10) setter i gang dronemaskineriet. Det er seigt og stemningsfullt. Bandet består av kun gitar og trommer, men det er likevel et imponerende massivt lydbilde som males frem. Et fullsatt Garage er åpenbart samstemte i sin begeistring.

Secrets Of The Moon (7,5/10) har holdt det gående i noen år nå, og de har rukket å spille i Bergen noen ganger, med opptredener på Hole In The Sky i både 2007 og 2010. Siden den gang har bandet forandret seg kanskje litt mer i retning av et mindre aggressivt uttrykk, blant annet eksemplifisert med en låt som Man Behind The Sun, som likevel maktet å trollbinde publikum, tross sin tilbakelente stil. Men så har jo Solstafir trollbundet publikum med lignende stemninger lenge. Konserten ble avsluttet med at trommisen klinte til bjellen på ridecymbalen inntil trommestikken brakk Det ble en konsertopplevelse som svirret innom flere stemninger med hovedvekt på bandets hittil siste album, SUN. Men avslutningen var selvsagt det aller største høydepunktet, et gjenhør med en gammel høydare i Lucifer Speaks. Solid gjennomført nok en gang altså, men dessverre med kjip lydproduksjon, som veldig mange band led under gjennom festivalen, mye mer enn noen gang tidligere. En del band låt rett og slett ræv slik sett, som jo ødelegger mye for den totale opplevelsen.

Gaahl brøt i sin tid med Gorgoroth, etablerte God Seed med makker King Ov Hell, men har siden brutt ut igjen også av det samarbeidet, og i nyere tid gått egne veier med Gaahl’s Wyrd (7,5/10). Hele tiden har han imidlertid hatt sitt opprinnelige band Trelldom. Kanskje er det ikke disse røttene han referer til i åpningslåten Steg, eller i sine mange intervjureferanser til det samme konseptet. Kanskje var det black metal-yndlingen, filosofen Nietzsche, sine mange referanser til det samme som smittet ham under perioden i Gorgoroth? Poenget er uansett at Gaahl med sitt nye band denne kvelden stod øverst på plakaten, og da ved å utforske sine egne røtter gjennom å dedikere en hel konsert til kun gammelt Trelldom-materiale.

Estetisk er det ikke så mye som har forandret seg i nyere tid, og det sverges til svart og hvit sminke,  akkompagnert av en nesten schizoid fremtoning hos frontfiguren selv. Han tar kommando på det som fremføres, men helt uten de store gestikuleringer, og med en tilsynelatende kald distanse til sitt publikum. Men slik er det vi har blitt kjent med kunstneren Gaahl, og hans eksentrisitet har kanskje til og med bidratt til hans popularitet. Det som venter fra scenen når en møter hans prosjekt er stort sett alltid bunnsolid. Musikerne han har tatt med seg er nok vant til adskillig mer avanserte saker enn Trelldom-materialet også, som de likevel spiller med både innlevelse og overbevisning. Gaahls suggesjon kommer absolutt til sin rett med det noe monotone Trelldom som bakteppe, og det er forhåpentligvis ikke det siste vi hører fra denne epoken av hans karriere. Å se mannen fremføre Høyt Oppe i Dypet, Slave Til En Kommende Natt, og Til Et Annet… er jo legendariske saker! Roten holdt, og treet står fortsatt.

 

Tekst: Pål Lystrup & Bård Nordvik
Foto: Christian Misje