Blue Öyster Cult @ Union Scene

Blue Öyster Cult + Tenderton
Union Scene, Drammen
02.08.2016

 

Den gamle papirfabrikken på Grønland i Drammen er den 2. august 2016 åsted for en temmelig historisk begivenhet. Dette er, tro det eller ei, datoen da Blue Öyster Cult for første gang besøker vårt ringe land. De sagnomsuste sci-fi-rockerne sto bak en perlerad av fantastiske utgivelser fra 70- og 80-tallet, og selv om de nå i dag må finne seg i en noe lei plassering i «dad rock»-hylla i den elektroniske platebutikken er det ingen tvil om at det er et stykke hardrockshistorie som finner sted i de pent oppussede industrilokalene nede ved Drammenselva.

Blue Öyster Cult

Men, før man får godteri må man spise opp grønnsakene sine. Hva i alle dager Tenderton (2/10) hadde å gjøre som supportband for Blue Öyster Cult må man spørre høyere makter om (eventuelt bookingansvarlig på Union), men det var i hvert fall en guds lykke at de begrenset seg til tre låter. Bandet består av dyktige musikere, bevares, med medlemmer fra Atlanter og Montée, men deres svevende blues-prog er av en slik art at den får Sigur Rós til å fremstå som Twisted Sister. Det hele er fløyelsmykt, muskelløst og dørgende kjedelig. Gitarist Arild Hammerø får stort spillerom å briljere i, og på sistelåta heves nivået et par hakk uten at det blir noe annet enn en uønsket tidtrøyte i påvente av hovedbandet fra Long Island, New York.

Blue Öyster Cult

Eric Bloom og Donald «Buck Dharma» Roeser er de to eneste gjenværende originalmedlemmene i Blue Öyster Cult (7/10), men det føles ingenlunde som om man har med en billig etterligning å gjøre da de to nevnte, grånende herrene med selskap av Richie Castellano (gitar), Kasim Sulton (bass) og Jules Radino (trommer) rusler ut på scenen på Union. Bandet åpner med Dominance and Submission, det klassiske tredjesporet fra bandets tredje skive, Secret Treaties, av flere BÖC-kjennere kjært avholdt som bandets ypperste verk. Men! Hvor er volumet? Hvor er ROCKEN? Er dette rent humbug, en gjeng eldre sjarlataner som seiler over Atlanteren for å skumme fløten av fordums bragder?! Lyden er komisk lav, og stemmen til Eric Bloom låter utrolig spinkel. Total Spinal Tap-følelse. At førstelåta fra lydmannens side brukes til å «skru seg inn» (pun halvveis intended) er et velkjent konsertfenomen, men når også Golden Age of Leather fremføres med nedklemt mute-knapp får man et bekymret drag over ansiktet. Tekstlinja «Our best years have passed us by» føles urovekkende presis. Blue Öyster Cult har vel aldri vært noe rebellband, men dette låter besynderlig pyntelig og velstriglet også til dem å være. Donald Roeser synger i motsetning til sin bandkollega heldigvis svært så bra, og Burning For You mottas med rungende applaus, utløst vel så mye av lettelse som av noe annet, for nå begynner det å bli litt mer fasong på tingene. På O.D.’d On Life Itself er det på ny Blooms stemme det skorter på. Alderdom kan ingen overvinne, men at det skulle være Eric Bloom som trekker ned på en sådan kveld er unektelig trist.

Blue Öyster Cult

True Confessions spilles antakeligvis mest for å hedre låtens opphavsmann, bandets avdøde keyboardist Allen Lanier, all den tid den ikke er blant de beste låtene fra Agents of Fortune og langt mindre fra Blue Öyster Cults samlede backkatalog. ME 262 tilhører derimot tetsjiktet, og tross at man fortsatt må klø seg i hodet over manglende lydstyrke på det som er, i alle fall i navnet, en rockekonsert, begynner gliset stadig å bli bredere og nakken å bevege seg mer og mer. Shooting Shark er en tilnærmet discoballade fra det som kanskje er bandets svakeste utgivelse, The Revölution By Night. Patti Smith har skrevet teksten, men ellers kan låta forbigås i stillhet, og vi kan heller glede oss over det som blir vendepunktet i konserten, nemlig The Vigil med dens forrykende soloduellering mellom Roeser og Richie Castellano. Herfra og ut er volumproblemene et tilbakelagt kapittel, og det virker som om bandet har fått varmet tilstrekkelig opp til å kunne dra på litt. Lips in the Hills fra undervurderte Cultösaurus Erectus mottas med vill jubel – i det hele tatt er stemningen på Union særdeles god, noe også bandet ser ut til å verdsette – mens Then Came the Last Days of May blir konsertens høydepunkt for undertegnede. Her stemmer det meste, og starten av konserten begynner å føles som et hørselsbedrag. Castellano, som med sine 36 år er betraktelig yngre enn sine gitarkamerater, fremstår som en vitalitetskilde for hele bandet. På solopartiene rocker det virkelig, men når neste låt ut er enda en halvskral låt fra Agents of Fortune, Tattoo Vampire, føles det som et stort antiklimaks. Monsterhiten (!) Godzilla stabler humøret på beina igjen, og gjennomføres på en forbilledlig måte, med et aldri så lite innlagt nikk til Led Zeppelin fra Roesers side. Nå er stemningen ekstatisk – vi er på det punktet der tilårskomne menn uler umotivert ut i natten, hinsides all rytme og enhver toneskala.

Blue Öyster Cult

Hva er verdens beste låt? På dette spørsmålet er alternativene mange, mens fasitsvarene er et relativt innsnevret felt. Om du svarer (Don’t Fear) The Reaper er du imidlertid på trygg grunn. I all ærlighets navn er det ikke verdens beste fremføring vi er vitne til denne tirsdagskvelden i Drammen, men hallo – vi snakker om en av tidenes hardrockklassikere! Live! I Drammen! Ti av ti kubjeller for låta, sju av ti for fremføringen. Blue Öyster Cult jubles og klappes av scena, og kommer naturligvis tilbake kort tid etter for å gi oss mer, mer, mer. Suverene Joan Crawford er første ekstranummer, og følges raskt opp av Hot Rails to Hell, der Richie Castellano påtar seg Albert Bouchards originale vokalrolle. Selv om han forsvinner litt i miksen gjør gitaristen en hederlig innsats både som vokalist og showmann. Som nest siste låt kunne Blue Öyster Cult ha valgt å spille Veteran of the Psychic Wars, Astronomy, This Ain’t the Summer of Love, The Red & the Black, Flaming Telepaths eller en annen fantastisk låt, men her velger de faktisk å spille åpningslåta fra 1998-utgivelsen Heaven Forbid, See You in Black. En kurant låt, for all del, men omtrent som å sette inn reservekeeperen som spiss når du har Messi på benken. Da Blue Öyster Cult forlater oss med Cities On Flame with Rock and Roll, etter rundt to timer på scenen, står gråhårede menn jublende tilbake og tar bilder av plektrene de får tak i for å dele i sosiale medier.

Blue Öyster Cult

Som rockehistorisk opplevelse var dette så stort som man kan få det, men man kan ikke legge skjul på at konserten hadde sine mangler, noe som kanskje følger naturlig når bandets grunnleggere henholdsvis har passert, og nærmer seg, 70 år. Det er vel mye som tilsier at den første konserten med Blue Öyster Cult her til lands også blir den siste, og i så måte er det vel unt at et band som har betydd så mye for hardrocken får en så god mottakelse og leverer en såpass solid konsert.

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Terje Dokken

 

Blue Öyster Cult Setlist Centralen, Union Scene, Drammen, Norway 2016