Whitesnake
Sentrum Scene, Oslo
27.07.2016

 

Den Hvite Slangen ga Norge sitt siste kjærlighetsbitt, og hadde fortsatt litt gift på lager.

Så var altså tiden kommet for å ta et endelig farvel med David Coverdales hjertebarn de siste 38 årene, Whitesnake (7/10). Eller? Bandet har jo kjørt et par avslutningsturneer før, men Coverdale insisterer på at det er slutt nå. Og, med tanke på problemene han har hatt med stemmen etc. de siste årene, er det kanskje like greit. I alle fall om man skal dømme basert på rapportene fra konserten samme sted, dagen i forveien. Det var derfor med ikke rent lite spenning at undertegnede troppet opp på Sentrum Scene denne dagen, kunne det virkelig være så ille som alle andre skulle ha det til?

Idet bandet gikk på scenen virket han i alle fall frisk og pigg, der nevnte rapporter hintet til at han slet litt med sykdom dagen før. Ellers var det vel lite overraskelser å skimte, han brukte den samme skjorten med Whitesnakelogoen i forkant av et norsk flagg, og settlisten var også nøyaktig den samme, antagelig ikke bare som dagen før, men som hele turneen. Dermed åpnet ballet med Bad Boys, og det virket som de aller fleste i salen stod ivrig og lyttet for å høre hvordan statusen var på Coverdales stemme. Dessverre var lyden litt ullen på førstelåten, så det var ikke så lett å høre, noe som egentlig er litt snodig all den tid de hadde allerede hadde hatt en hel konsert å skru inn lyden på.

I løpet av Slide It In og Love Ain’t No Stranger ble lyden derimot betraktelig bedre, og det som umiddelbart slo en var at dette låt da ikke så ille. Nei, han har ikke det samme registeret lenger, men så er han heller ikke noen ungfole lenger. Etter hva man har kunnet lese og høre fra andre har det også varierert veldig hva folk har ment ut fra hvor i lokalet vedkommende har befunnet seg. Så kanskje jeg var heldig med min plassering et godt stykke frem på høyresiden. Flere har også kommentert at resten av bandet dekket over mange av feilene hans med sin koring, men jeg kunne klart og tydelig høre Coverdales stemme fra min posisjon, og selv om de selvsagt hjelper han godt, og sørger for et fyldigere vokalbilde der mannen selv blir litt spak, så kunne jeg ikke høre særlig til disse direkte feilene i pitch, etc. som flere har bitchet om.

Tilbake til låtvalget, så fikk vi 80-talls slager på 80-talls slager, noe som også var annonsert på forhånd, men siden det er siste reis med bandet må det være lov å klage littegrann på denne beslutningen. Blant annet kunne de med fordel ha kostet på seg å spille hele Ain’t No Love in the Heart of the City i stedet for å bare spille en liten snutt i en medley med Judgement Day. Etter dette var det tid for et knippe soloer, som selvsagt er helt i tråd med kveldens 80-tallstema, men det blir litt overkill med både fire-fem minutter Reb Beach og fire-fem minutter Joel Hoekstra på rappen. Soloene i seg selv var helt greie, men ikke noen euforisk opplevelse. Etter dette kom nok et bevis på at gutta godt kunne kostet på seg flere låter fra tidlig i diskografien i form av kveldens høydepunkt, til tross for at den egentlig er best tjent med litt «bluesiere» gitarister, nemlig Slow an’ Easy. Det gyngende groovet og den enkle takten sørget for en et herlig trøkk i samspill med publikum, som klappet med, og for en gangs skyld i takt.

Etter dette var det nok en gang tid for en solo, denne gang fra bassisten Michael Devin, som for all del er dyktig i sitt fag, men hvor mange ganger har du hørt at noen har forlatt en konsert og klaget over at det ikke ble spilt en bass-solo, med mindre vedkommende er bassist selv? Resten av gjengen kom så tilbake på scenen for Crying in the Rain, før de forsvant nok en gang, fordi selvsagt måtte jo Tommy Aldridge få kjøre sin trommesolo også. En kan undre seg hva keyboardist Michele Luppi tenkte da alle andre enn han fikk kjøre sine egne små egotripper. Men, han tok igjen med å konstant flørte med småjentene som stod nærmest scenen, og inviterte også et lite knippe av dem backstage etter konserten. Også dette helt i tråd med den 80-talls sleazy, mikrofonstativ som fallos-symbol, sexhungrige, østrogendannende rocken Coverdale har skapt seg en karriere av.

Og de neste to låtene ut er vel av de største eksemplene på dette, nemlig Is This Love og Give Me All Your Love, hvor også sjefen sjøl sørget for å få flørtet litt med et knippe frustrerte fruer ute på kanten av fremste rad. Til å avslutte hovedsettet var det selvsagt satt av tid til Here I Go Again, og etter en kort pause, kom gjengen tilbake og avsluttet med det som kanskje er den ultimate 80-talls Whitesnake-låten, Still oftheNight.

For å oppsummere så kunne nevnte solopartier godt vært byttet ut med et par ekstra låter som hadde utvidet det litt snaue settet på tretten låter, menalt i alt var det en fornøyelig aften, hvor hovedpersonen selv leverte langt bedre enn fryktet. Så David: Vær trygg, vær glad og ikke la deg skremme av noen!

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=5906]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim