Foo Fighters @ Telenor Arena

Foo Fighters + Ghost (Support)
Telenor Arena, Oslo
10.06.2015

 

Det er jo en skam å måtte være inne på Telenor Arena, med sommervarme og utepils rett utenfor. Overraskende mange har likevel våget seg innover i lokalet for å ta en titt på Ghost (7/10). Dette myteomspunnede bandet har allerede stått side om side med de aller største innen sjangeren og har i de senere år oppnådd heltestatus selv også. Likevel virker svenskene litt malplassert i Telenor Arena. Jeg skulle veldig gjerne sett de på en mindre scene, men jeg er vel for sent ute…

Ghost
Ghost

Den nye arvtageren Papa Emeritus III fører godt an, til tross for at han virker en smule nervøs. Ghost har med årene blitt et velsmurt rockemaskineri og leverer en solid opptreden. Det låter til tider både teatralsk og eksplosivt. Setlista er dessuten variert, samtidig som den gir rom for alle velkjente hymner. Ekstra stas er det med den splitter nye låta Absolution. Det fungerer imidlertid dårlig med allsang med Foo-tilhengerne på det siste eposet Monstrance Clock.
Mens eimen av popcorn sakte men sikkert tar kvelertak på Telenor Arena løper et overtent Foo Fighters (8/10) på scenen. Dave Grohl løper så og si rett på scenetungen og proklamerer “It´s gonna be a long fucking night”. Jubelen slår i takt med Everlong og Monkey Wrench. Grohl er imidlertid litt for gira og altfor klar for å gi jernet, slik at både vokaler og riff er på ville veier. Takk og lov for en solid gjeng som akkompagnerer. Duracell-syndromet vedvarer i variert grad gjennom hele konserten, men ingen kan klandre mannen for hans hengivenhet til rock. Kan vi vel?

Foo Fighters
Foo Fighters

Selv om stanken av popcorn nå har penetrert både klær og nesebor er det gledelig å se at det fortsatt skvettes øl. Det er sånn det skal være på rockekonsert! Stemningen er til å ta og føle på med låter som Learn To Fly, The Pretender og Arlandria. Det er ikke rent sjelden at publikum går av skaftet.
Det blir ikke satt noen musikalske bragder i kveld, men det er jo jovialt at Dave Grohl tar My Hero ytterst på scenetungen, alene. Resten av bandet har tatt seg en velfortjent pause, men dukker opp igjen på en roterende scene i midten av salen. Times Likes These slippes løs over de 22 000 oppmøtte. Allsang-faktoren er over gjennomsnittet høyt, men daler overraskende kjapt, da en liten cover-maraton settes i gang. Foo Fighters ønsker å hylle rocken gjennom coverlåter av The Faces, AC/DC, Queen og David Bowie. Dette lykkes de ikke helt med, men greit nok…

Foo Fighters
Foo Fighters

Med Big Me gjør bandet et sjakktrekk og får i det minste meg til å bli fuktig i tårekanalen. En rolig versjon blir disket opp og alle Foo-barna blir invitert opp på scenen. Et søtt og genuint øyeblikk som virker å røre samtlige av de oppmøtte. Kvelden avsluttes med This Is a Call og Best of You.
Som tidligere nevnt så byr kvelden ikke på de helt store musikalske øyeblikkene, men totalpakka er likevel bunnsolid og er utvilsomt en kveld mange sent vil glemme. Om den ikke havner i historiebøkene, så havner den i det minste i minnebøkene. Topp!

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=561]

 

Tekst: Gerrit Karafiat

Foto: Terje Dokken (Front og artikkel) & Kenneth Sporsheim (Bildeserie)