Anthrax
Parkteatret, Oslo
07.07.2016
Anthrax gjorde en liten norgesturné, og på torsdag kunne Oslo ta i mot kongene av thrash metal på utsolgte Parkteatret.
Da Metal Hammer Norway slo av en prat med Anthrax (8/10) i desember 2015, antok bandet at neste konsert i Norge skulle bli seint 2016/tidlig 2017. Meldingen om at de skulle komme tilbake allerede sommeren 2016 kom dermed som en hyggelig overraskelse. Ikke nok med det, bandet skulle headline i tre ulike byer, – Bergen, Ålesund og Oslo. Vi må tilbake til 2003 som var sist gang Anthrax gjorde en headliner-konsert i Norge. Enda mer spesielt ble det for Oslo-folket at konserten ble holdt på Parkteatret med kun 500 tilgjengelige billetter, og det tok ikke lang tid før det ble utsolgt.
Hovedstaden var siste stopp for norgesturneen, og en ville kanskje trodd at Anthrax var slitne etter de to forrige konsertene? Tro om igjen, for allerede fra første stund var det god stemning. En etter en kom bandmedlemmene på scenen mens de ble tatt i mot av et jublende publikum. Sistemann ut på scenen var vokalist Joey Belladonna, som kom luskende fra siden, og endelig kunne festen begynne.
Konserten åpnet med låtene You Gotta Believe og Monster at the End fra bandets nyeste skive For All Kings, og disse låtene fungerte utmerket live. Men dette var kun begynnelsen, for da bandet dro i gang deres signaturlåt Caught in a Mosh ble man bokstavelig talt fanget i en moshpit og stemningen gikk opp enda flere hakk. Da introen til Madhouse ble spilt kunne bandet overraske med en strofe fra Judas Priest-låta The Ripper før de gikk tilbake til originalen. En morsom vri som passet godt til Anthrax-låta. Med et bredt smil holdt gitarist Scott Ian god kontakt med fansen, og den positive energien smittes over til publikum.
Stemningen blir snudd når vi hører kirkeklokker kime og de malplasserte pentagrammene på scenen lyses opp med portretter av avdøde Dio og Dimebag. Nå var det låta In The End som stod for tur, en hyllest til disse to musikerne som har vært viktige for Anthrax. Konserten går fra en sterk hyllest over mot en mer livlig retning når trommis Charlie Benante spiller en Van Halen-inspirert intro rett før Antisocial. Stemningen blir nok en gang snudd, for nå blir det sunget for full hals. Spesielt under refrenget var ekstra liv og røre, både blant publikum og bandet, med en litt mer avslappet gitarist Jonathan Donais i bakgrunnen.
Oslo-folket fikk servert en ekstra låt som ikke var med på settlista i de andre norske byene, nemlig raplåta I’m the Man. Nå var det bassist Frank Bello som styrte mikrofonen. Man blir tatt tilbake til året 1987 da grelle Bermudashorts var in. Heldigvis varer ikke dette lenge. For min del kunne de fint ha droppet bonuslåta, men Anthrax gjør som de vil, og er ikke redde for å tulle og ha det gøy på scenen. Topp stemning var det uansett, og man kunne ikke gjøre noe annet enn å trekke på smilebåndet.
Festen avsluttes med krigsdans når de fyrer i gang Indians, og før bandet går av scenen kunne Belladonna gladelig annonsere at det ikke er lenge til neste Anthrax-konsert i Norge. For en erke-svartmetaller ville konserten kanskje vært et mareritt, for her var det moshing, høy NOT-faktor og det var ikke minst meget morsomt. Settlista kunne vært noe lengre, og kunne også inneholdt låter fra debut-albumet deres, men utenom dette var det ikke mye annet å klage på. Med denne opptredenen beviste Anthrax at de er et fantastisk liveband med herlig utstråling og energi. Det er ikke uten grunn at de er blant de fire store.
Tekst: Elizabeth Mai
Foto: Terje Dokken