Wayfarer
Old Souls
Prosthetic Records
Da debuten Children of the Iron Age kom i 2014 mente jeg at Wayfarer “stadig finner nye smale musikalske stier og deilige bakevjer, men aldri mister retningen”. Dessverre har de ikke bare mistet retningen, men også gangsynet på den vanskelige andreskiva Old Souls. Mens debuten var grøderik og spennende, er årets utgivelse fattig på gode, komplekse låter. Denver-gutta spiller som guder, og skiva er fantastisk produsert, med trommer som eier rommet (og kjelleren), og en krystallklar og naturlig klang. Førstelåta Ever Climbing funker helt fabelaktig – i starten – før en latino-inpirert bro gir bange anelser som bekreftes av stadig enkle riffstrukturer (som Nirvana-kopien på Catcher), avløst av lange repetitive og traurige sekvenser. (6/10)
Helge Kaasin