Flogging Molly
Sentrum Scene, Oslo
28.06.2016
Flogging Molly bød opp til dans på lokalet, og Sentrum Scene adlød.
Første gang undertegnede så Flogging Molly (8/10) var i Arena-teltet på Roskildefestivalen i 2004, og helt siden støvskyen dannet av de dansende tilskuerne hadde lagt seg, har musikken deres vært en gjenganger på mang en fest og vorspiel. For det er et eller annet med irskamerikanernes blanding av irsk folkemusikk og rock, ispedd en liten dose punk, som gjør at man automatisk kommer i godt humør og får lyst til å danse og synge med. Så var også tilfellet denne tirsdagskvelden, for etter en «rolig» start med (No More) Paddy’s Lament og Another Bag of Bricks, tok publikum helt av til tredjelåten Drunken Lullabies. Hele Sentrum Scene hoppet, danset og sang med, samtidig som en haug av idioter begynte å kaste ølbeger som om de kjempet om en olympisk medalje. Dette var konsertens eneste nedtur. Jeg skjønner at folk blir gira, får lyst til å utfolde seg fysisk, etc. når de hører sine favorittlåter, men det er ikke noen grunn til å falle ned på neandertalernivå av den grunn. Ølbegerkasting er ikke, har aldri vært, og kommer aldri til å være kult eller morsomt, så slutt!
Tilbake på scenen ledet sjefen sjøl, Dave King, publikum i det enkle, men akk så effektive, heiaropet som de islandske supporterne har blitt kjent for under sommerens EM i fotball, for å feire at de hadde slått ut irenes rivaler, England. Så var det tid for en av Flogging Mollys første nye låter på fem år, The Hand of John L. Sullivan. Låten har ligget på nettet en god stund, og det virket som majoriteten av publikum hadde fått dette med seg, for allsangen fortsatte også her. Og den steg ytterligere på neste låt, Whistles the Wind, en låt som i tillegg til å være allsangvennlig også viser bandets evne til å skrive flotte og reflekterende tekster.
Etter et knippe med flere låter i samme ånd, var det tid for den noe mer sombre delen av konserten hvor bandet gjorde to flotte akustiske versjoner av The Wanderlust og So Sail On. To låter som begge gjør seg meget godt i denne settingen, og som ga publikum en sårt tiltrengt pust i bakken. Men, den varte ikke lenge, for etter å ha varmet litt opp igjen med The Spoken Wheel, var det tid for kveldens store høydepunkt: Black Friday Rule! Om publikum hadde tatt av før, gikk de helt bananas nå, og den stakkars lydteknikeren ved miksebordet så lettere panisk ut da nevnte neandertalere forsøkte å kaste øl opp på de som satt på galleriet, i et misforstått forsøk på å henge seg på Kings småerting av «de late personene der oppe». Men, heldigvis traff ingen av dem miksebordet med mer enn et par dråper, og låten fortsatte inn i Dennis Caseys gitarsolo uten problemer. Etter et par minutter alene i rampelyset sluttet resten av bandet seg nok en gang til og avsluttet sangen.
Bandet hadde også nok en uutgitt låt på lager, nemlig The Guns of Jericho, som sammen med The Hand of John L. Sullivan, kommer til å være med på bandets nye album, som King sa han håpet de ville få gitt ut i løpet av høsten/vinteren. Før den påfølgende låten ba han også publikum om å følge tekstens oppfordring, og de lot seg ikke be to ganger, og «swung a little more on the Devil’s Dance Floor». På dette tidspunktet klarte ikke de som stod under galleriet å holde seg lenger heller, og til og med disse ble med i dansen. Skjønt, dans og dans…
Det opprinnelige settet ble avsluttet med piratsangen The Seven Deadly Sins og What’s Left of the Flag. En sang som hadde stått støtt på egne ben som avslutning, men bandet hadde fortsatt litt mer på lager, og etter et par minutter hvor publikum på egen hånd dro det islandske heiaropet, kom de tilbake på scenen med smil så store at de bare kunne matches av de man kunne se ute i publikum. King var oppriktig begeistret for at det gikk an å lage så mye liv på en tirsdag, men en del av den æren må de nok ta selv all den tid de spiller musikk det nærmest er fysisk umulig å stå stille og høre på. Helt til slutt spilte de Tobacco Island og den nydelige If I Ever Leave This World Alive. Siden bandet ikke turnerer for å promotere noe nytt album er det lov å savne et par godbiter, som Within a Mile Of Home og The Likes of You Again, men vi fikk i alle fall en perfekt avslutning på en nær perfekt kveld.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim