Joe Satriani
Rockefeller, Oslo
28.06.2016

 

Et fullsatt Rockefeller fikk ta del i Joe Satrianis 30-års jubileum og det ble både forrett, hovedrett og opp til flere desserter servert i løpet av kvelden.

Det er ytterst få, om noen, instrumentalgitarister som kan vise til en like imponerende karriere som Joe Satriani (9/10), både kommersielt og kvalitetsmessig. Satriani har siden Not of This Earth fra 1986 levert strålende album på rekke og rad der kreativitet, melodiøsitet og en formidabel teknikk har vært i førersetet. Satriani er i likhet med kompisen Steve Vai, som også beæret Rockefeller med et besøk tidligere denne måneden, en av vår tids dyktigste og mest innovative gitarister. En helt objektiv oppfatning selvsagt. Satriani åpnet med Shockwave Supernova fra sitt siste soloalbum ved samme tittel. Tonen og lyden satt fra første sekund. Ingen lydmann på bærtur med andre ord. Det var bare å lene seg tilbake og nyte. Lyden fra hans modifiserte JVM Marshaller fylte Rockefeller med en så fet lyd at det skulle godt gjøres å ikke få reisning for en gitarentusiast.

For ikke å snakke om en fantastisk rytmeseksjon bestående av Mike Keneally, Bryan Beller og Marco Minnemann. Der sistnevnte overbeviste så til de grader bak trommesettet at det var en opplevelse av de sjeldne, uten at han tok for mye plass av den grunn. Trommesoloer kan være en nitidig affære, men Minnemann viste at det faktisk er mulig å underholde med trommer i 2016. At han var en av finalistene i auditionrunden til Dream Theater i 2011 skulle vel også si sitt.

Multinstrumentalisten Mike Keneally, som også har spilt med blant andre Steve Vai, kompletterte Satriani med både imponerende ferdigheter på gitar og keyboard. Kort og godt var dynamikken i rytmeseksjonen upåklagelig. Hovedpersonen og jubilanten, Satriani, var virkelig i slaget og det var ikke mange feilskjær å telle. Det var heller ikke så mye å utsette på settlista, annet enn at personlig smak og behag selvfølgelig spiller inn. Både Time fra Crystal Planet og Luminious Flesh Giants fra Joe Satriani er etter min mening langt ifra av hans beste låter fra nevnte album, men når han flesker til med klassikerne Flying in a Blue Dream, Ice 9, Not of This Earth, Friends, Summer Song, Always with Me, Always with You, Satch Boogie er det ikke lov å syte og klage.

Responsen på de nye låtene fra sistealbumet Shockwave Supernova var også veldig bra, og spesielt tittelsporet og If There Is No Heaven satt som en kule. Uten at det var kveldens høydepunkt var ekstranummeret Big Bad Moon en festlig affære. Å høre Satriani synge er rett og slett sjarmerende underholdende. At samme mann som er en magiker med gitaren kan synge så dårlig gjør han bare menneskelig. Surfing with the Alien var siste låt for kvelden og avsluttet jubileumskonserten med et gedigent smell. Satriani viste i en alder av 59 år at han er nærmest like vital som før, og at han har magien inntakt er det ingen som helst tvil om. Det er en opplevelse å se Satriani live og undertegnede forlot åstedet både stappmett og særdeles fornøyd.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken