Steve Vai
Rockefeller, Oslo
12.06.2016
Steve Vai er ute på sin Passion & Warfare Tour, og på søndag var det Oslo og Rockefeller sin tur til å få besøk av gitarlegenden.
Steve Vai (9/10) er udiskutabelt en levende gitargud og en av de mest banebrytende instrumentalister i nyere rockehistorie. Og det er selvfølgelig en helt objektiv betraktning. Få, om noen gitarister de siste 35 årene, kan vise til en lignende kontinuitet, kreativitet, eksentrisitet og ikke minst gudbenådet signifikant teknikk. Det finnes bare en Steve Vai. Noen ganger har kreativiteten riktignok tatt overhånd, og alt han har gitt ut har ikke vært like bra, men når han fremfører den hellige gral Passion & Warfare i sin helhet i anledning 25-årsjubileet for albumet, er det 17. mai, julekveld, nyttårsaften og bursdagsfest på en gang for de fleste gitarnerder.
Steve Vai startet med å varme opp publikummet med Bad Horsie, The Crying Machine, Gravity Storm og Whispering a Prayer. Det satt ikke helt, og enkelte partier syntes jeg faktisk var litt under pari, men dette var tydeligvis bare oppvarmingsøvelser og en liten aperitiff på hva som skulle komme. For når Vai blåste i gang jubileumsshowet med Liberty ble all tvil borte. Vai var i storslag! Han gjøglet med publikum, dro fantastiske soloer slik bare han kan og riffene satt som ei kule. Litt overraskenede var det at han innledningsvis fortalte at grunnen til at han ikke var på turné med Passion & Warfare-albumet rett og slett var fordi han var vettskremt for å fremføre det live. Selveste Steve Vai har prestasjonsangst altså.
Konsertlyden under en slik begivenhet er særdeles viktig og den var for så vidt utmerket bortsett fra en anelse mye diskant på de høyeste tonene, og de har han som kjent endel av. Heller ingen tvil om at lyden var høy, men høyt skal og må det det være. Så til de to “stakkarene” som stod rett ved siden av meg, ta enten med ørepropper eller spill Steve Vai høyt på stereoanlegget til neste gang. Å holde seg for ørene på Steve Vai konsert tar seg ikke pent ut..
Klassikerne fra Passion & Warfare kom selvfølgelig i samme rekkefølge som på albumet, og det var underholdende med “gjesteopptredener” både fra Brian May, Joe Satriani, John Petrucci og Frank Zappa i anledning 25-årsjubileet for Passion & Warfare (riktignok ett år på etterskudd). Mine personlige favoritter Erotic Nightmares, For The Love of God og The Audience is Listening brakte ikke bare meg, men resten av salen tilbake til gutterommet og Headbanger’s Ball etter stemningen å dømme. Et over middels kresent publikum lot seg i alle fall rive med og Vai hadde publikum i sin hule hånd. Vai sitt innslag om å lage en sang med publikum var for så vidt underholdende, men det var bemerkelsesverdig få som turte å melde seg frivillig til å stå på scenen med Vai. Merkelig? Nei. Jeg tror 99 % av publikummet har et religiøst forhold til denne mannen som har spilt med Frank Zappa, Alcatrazz, Whitesnake og David Lee Roth, men aller viktigst hans solokarriere og banebrytende sound og teknikk.
Jeg har sett Vai bedre før rent teknisk sett, men det meste satt og med et glimrende band i ryggen låt det formidabelt. Vai oste av spilleglede og leverte et forrykende og imponerende show i en alder av 56 år. Og, 2,5 timer med en av verdens mest innflytelserike og innovative gitarister i moderne tid, hva mer kan man ønske seg?
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim