Gaahls Wyrd + Darkend
Garage, Bergen
06.05.2016

 

Intenst og helstøpt fra Gaahls (forholdsvis) nye sammensetning av musikanter.

Gaahls Wyrd (7/10) gjorde en svært god debutkonsert på fjorårets nostalgi- (og tatoverings) festival, Blekkmetal. Materialet den gang som nå er en blanding av Trelldom, God Seed og Gorgoroth-låter, som Gaahl i sin tid enten har skrevet eller vært med på å foredle.

Darkend

Garage var relativt fullt i forbindelse med bandets andre opptreden. Etter en nokså forglemmelig, men ikke helt ueffen opptreden av Darkend, som merkelig nok inkluderte en saksofonsolo via backingtrack, hadde det begynt å fylles godt opp i kjelleren som etter hvert har blitt ganske så legendarisk.

Gaahls Wyrd åpnet tett og velspilt, samtidig som den «norske følelsen», av mangel på ett bedre uttrykk, ble godt ivaretatt. Lydbildet og vriene som blir gjort er ikke direkte ulikt grepene ett visst band fra Kolbotn tok på det tidlige nittitall for å lokke oss inn i de dype skogers favn. Når det er sagt, er Gaahl selv en meget intens, direkte og fryktinngytende frontmann, som gjør alt ekstra egenartet.

Han formidler vrede, sorg og lengsel etter svunnen tid på en meget godt og svært overbevisende måte. Gaahl benytter også muligheten til å takke publikum på et vis som svært få musikere i samme sjanger ville gjort. Med verdighet, takknemlighet og en kledelig porsjon ydmykhet.

Bandet, som består av svært så prominente musikere i Frode Kilvik, Baard Kolstad, Stian Kårstad og Ole Walaunet, blir tidvis forsterket på scenen av Gaahls kollegaer fra Wardruna, den sjarmerende Lindy-Fay Hella, multikunstneren Arne Sandvoll og ikke minst Einar Selvik med sitt svært tydelige nærvær og overbevisende framføring.

En aldri så liten diktopplesning fra Erlend Erichsen er det også tid til. Det er alltid kjekt å se at publikum bli utfordret, men kanskje det kunne vært plassert enda litt mer kløktig? Tidsbruken er også gjenstand for diskusjon.

Det går nesten 3 timer før konserten er i havn. Her ligger kanskje også begrensningene til bandet – det varer for lenge. Jeg er overbevist om at dette er et veldig bevisst valg. Et valg gjort av en artist i sin fulle rett til å bestemme hva han vil presentere for publikum, men for mange blir det nok kanskje litt for mye.

Fokuset forsvinner litt for de fleste blant publikum mot slutten, men allikevel sitter jeg igjen med en følelse av at dette er ett helstøpt konsept, som kanskje bare trenger å kuttes litt i. Best ut kommer Steg og Incipit Satan, og jeg tror det er flere enn meg som er spent på fortsettelsen.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland

Foto: Christian Misje