Blackgaze-pionerene Alcest slipper nytt album til høsten, og legger i den anledning ut på en omfattende europaturné sammen med japanske Mono. 24. november kommer de til Parkteatret i Oslo!
Det franske bandet Alcest ble startet i år 2000, og med utgivelser som Le Secret (2005) og Souvenirs d’un autre monde (2007) mer eller mindre grunnla de sjangeren «post black metal shoegaze», eller såkalt «blackgaze». Gjennom årene har Alcest bidratt til å gjøre denne sjangeren overraskende populær, og de er fortsatt dens fremste ambassadører.
Siden 2010 har Alcest turnert i Europa, Nord-Amerika, Asia og Australia, og i 2012 kom albumet Les Voyages de l’Âme som ga bandet en uventet salgssuksess, flere magasinforsider og BBC-sessions.
Etter som de har utviklet seg, har Alcest forlatt det meste av påvirkningen fra black metal. Sammen med Sigur Rós-produsent Birgir Jón Birgisson skrudde de sammen et markant lett og luftig lydbilde på sitt fjerde og seneste album Shelter (2014), der klassisk shoegaze møter de sukkersøte melodiene til postpunk-pionerer som Cocteau Twins. Oppfølgeren kommer i 2016.
alcest-music.com | facebook.com/alcest.official
Da Mono så dagens lys i 1999, var det med en enkel visjon: Fra lykkerus til slag i trynet, uansett hvor lang eller kronglete veien måtte være. Debutalbumet Under The Pipal Tree skisset den opp med et psykedelisk raseri, mens senere utgivelser så dem forlate denne retningen til fordel for mer grandiose ambisjoner. Forsterket med stadig større orkestre opptrådde Mono på noen av de mest prestisjetunge spillestedene i verden, i New York, London, Tokyo og Australia.
Med 2012-utgivelsen For My Parents nådde omsider epoken et naturlig sluttpunkt. Bandet begynte igjen å minnes hvor de kom fra. Færre strykere? Ingen strykere? Høyere? Lavere? Lettere? Mørkere? Ja. I 2014 resulterte det i dobbeltalbumet The Last Dawn/Rays Of Darkness, der førstnevnte både tematisk og melodisk er den letteste av de to, med påvirkning fra både minimalistisk filmmusikk og årgangsshoegaze. Rays of Darkess er på sin side Monos første album på 15 år helt strippet for orkesterinstrumenter, deres mørkeste noensinne, som mest av alt ligner lyden av en jetmotor i et tett, lite auditorium.
