Slash ft. Myles Kennedy and The Conspirators
Sentrum Scene, OSLO
01.06.2015

Det er få ting som måler seg med god, tung rock på en solfylt sommerdag. Sånn sett var det heldig at det var duket for selveste Slash på Sentrum Scene denne første junidagen, som ikke akkurat var i dårlig selskap på scenen sammen med Myles Kennedy og The Conspirators. Med en blid kø (de dukker opp rundt én gang i året – litt som hestehovene) som bokstavelig talt slynget seg rundt kvartalet, ble det fort klart at Rockefeller ikke hadde spøkt med at konserten var utsolgt. Vel inne etter å ha kapret en strategisk ståplass, var det bare å konstatere at køstemningen hadde blitt med inn i lokalet og at folk var klare for konsert.

Vi fikk oppvarming i form av den talentfulle trioen RavenEye (6/10), som hver for seg har hatt sin fartstid i musikkbransjen før de i fjor slo seg sammen. Det er ikke tvil om at karene kan spille, og de får også med seg et publikum som ikke er nevneverdig kjent med dem fra før av til å synge med til låta Hey Yeah Yeah. Det var dog noe som forhindret spikeren i å bli truffet rett på hodet, for selv om musikk er og blir en smaksak, virket det som om både riff, overganger og låter begynte som noe bra, men så endte opp med ikke å klaffe helt allikevel der de stod på scenen. Det er ingen tvil om at partiene og låtene som har mest tyngde er de beste, og oppi det som kanskje mangler er det ingen tvil om at fyrene kan spille fletta av mange – samtidig som de koser seg og får med publikum.

Etter en liten pause ble lyset atter en gang dempet, og det skulle ikke mer enn glimtet av en flosshatt til før hele lokalet brøt ut i roping, plystring og klapping. Slash, Myles Kennedy og The Conspirators (8/10) kom ut på scenen til livlig sirkusmusikk som gled rett over i You’re a Lie, og deretter fulgte den ene perlen etter den andre, gammel som ny.

Det er tydelig at karene har spilt en gang eller fem tidligere, og Myles Kennedy var i toppform med både energi og stemme, mens The Conspirators leverte tett og bra. Av disse var dog kveldens stjerne Todd Kern, bassist i The Conspirators, som helt klart viste at han ikke bare var en energibunt og en dreven bassist, men også tok seg av vokalen på et par av låtene midt i settet, og man lengtet ikke det fnugg etter Axl Rose der han dro til på Welcome to the Jungle.

Hovedpersonen selv leverte nokså upåklagelig. Det er en grunn til at Slash er en legende. Han evner å spille knirkefritt uten at det blir kjedelig og klarer å blande stiler og lage sitt helt eget sound, og alltid med en ørliten twist som utgjør den store forskjellen på de låtene vi kjenner ut og inn.

Alle på scenen skal ha kudos for kommunikasjonen med publikum, samtidig som de opprettholdt kjemien seg imellom. Det ble en fin balanse mellom å la programmet flyte sømløst og det å få med publikum – noe man trygt kan si de klarte, med tanke på hvordan såpass mange sang med på låtene, hvor få som gikk for å skaffe mer i glasset og hvor mange som virket genuint glade for å være der. Bare gjennom låter som Anastasia var det lett å skjønne hvorfor, hvor Slash og Co. skapte hard magi, og gjennom en nokså lang (men ikke langtekkelig) improsolo under Rocket Queen som helt klart imponerte.

Det å se såpass rutinerte karer er moro når de klarer balansen mellom presisjon, kommunikasjon og prestasjon, og det at de ser ut til å ha det gøy på scenen og samtidig høres organiske ut. Bandet holdt høyt nivå, mens Slash viste hvorfor han anses for å være en av verdens aller beste og at soundet hans er umulig å ta feil av. Med unntak av at Kennedys vokal kanskje ikke var helt på topp hele veien, og at de kanskje ble noe preget av rutine noen ganske få steder, kan man ikke si noe annet enn at de leverte varene med renter, og med konfetti og Paradise City fikk vi desserten som avsluttet rekka av nettopp real, god og hard rock.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=433]

Tekst: Mari Groven Holmboe 

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim