Roadburn Festival 2016 · Tilburg, Nederland

Roadburn 2016
Tilburg, Nederland
14-17.04.2016

 

For attende gang ble Roadburn avholdt dagene 14. til 17. april, og igjen beviste arrangørene at dette er verdens beste innendørsfestival.

Festivalen blir ofte kalt home of the riff, og det er jo nettopp selveste riffet som står i fokus de dagene festivalen varer. Og den fantastiske stemningen da, både blant publikum og banda. Roadburn byr på en perfekt blanding av en veldig variert og spennende line-up, et av de beste konserthusene jeg har opplevd og en helt utenomjordisk herlig festivalstemning. Og dette klarer de hvert år! I år hadde de utvidet, siden venuen 013 er ombygd og hovedscenen har nå kapasitet til 4000 i publikum. Husets andre scene, Green Room, er også blitt større, siden de har fjernet pubscenen Bat Cave. Den nedlagte kirken på andre siden av gaten, Het Patronat, blir fortsatt brukt, og det samme er puben Cul De Sac i pubgata like rundt hjørnet. Som erstatning for Bat Cave, tok de i bruk en annen pub i tillegg, nemlig Extase.

cultofluna

Torsdagen åpnet sterkt på hovedscenen med Cult of Luna som fremførte hele Somewhere Along the Highway-skiva. For det har blitt en slags tradisjon på Roadburn med mange konserter hvor band spiller et bestemt album. Med to trommiser, flott lysshow og knall lyd, fikk man det første inntrykket av at ombyggingen av 013 var gjort med stort hell. Og bandet leverte. The Skull hadde dessverre noe startvansker, men ting bedret seg utover konserten og det ble en fin konsert med Eric Wagner og gjengen.

oranssi pazuzu 02

Etter et avbrekk med litt mat og prat med gamle kjente, kom dagens høydepunkt for min del. Trodde aldri jeg skulle få oppleve Bang live, men her gjorde de sin første konsert i Europa noensinne. Sammen med Pentagram er vel de det amerikanske 70-tallsbandet som har levert sterkest låter, og her kom de en etter en. Enormt fett. Det er mange kjentfolk på Roadburn, og veldig mange nordmenn. Det betyr også mange pauser med billig og godt øl, noe som gjorde at kun halve konserten til Hexvessel ble sett. De har jeg sett langt bedre på festivalen før, men det nye materialet funker greit live, og de eldre låtene går greit i bandets nye form. Langt bedre var da Oranssi Pazuzu som nærmest la kirkerommet i Het Patronat i grus. Og det var en sjeldent lang kø utenfor lokalet. Som forventet, så innfridde ikke Paradise Lost, til tross for at de spilte hele Gothic. De har alltid vært et kjedelig liveband, og med damevokal på tape og en kjedelig opptreden, ble det heller tid for mer prat med kjente og mer øl. Black Mountain avsluttet kvelden for min del, og de ferske låtene gjorde seg bra i liveformat.

paradise lost 01

Hvert år er det en artist eller band som er kurator for fredagen, og i år var det Lee Dorrian sin tur til å plukke ut programmet. Det ble en ganske drøy start for mange med Diamanda Galás tidlig på ettermiddagen, men makan for en opplevelse. Der satt hun i en time alene på scenen med et flygel, og hadde en sterkere fremføring enn all fuzzgitar i verden. For en stemme, for en intensitet, for en galskap.

diamanda galas02

Og folk forsvant fra hovedscenen jevnt og trutt gjennom konserten. Med over 100 band på 4 dager er det vanskelig å velge, så det ble bare litt Sinistro som gjorde en strålende jobb. Her var det mange som fikk hakeslepp, og det er nok bare å møte når de en gang kommer til Norge. Likevel, et nostalgikick med Repulsion ble prioritert over portugisisk stemningsmetal, og det var som forventet brutalt og rått. De passet likevel ikke helt inn på hovedscenen, og de så litt malplassert ut i det svære lokalet.

repulsion02

Middag med diverse presse og bandfolk gjorde at ikke hele konserten med kuratorens band, With the Dead, ble bivånet, men Lee Dorrian er seg selv lik og showet minnet en del om Cathedral i sine tyngste stunder. Litt kjedelig med andre ord.

G.I.S.M. 02

Et annet band som gjorde sin første konsert i Europa noensinne var japanske G.I.S.M., som sparket bra fra seg. Røff crossover punk/metal og fin aggressivitet på scenen.

pentagram 02

Jeg har sett en del konserter med Pentagram nå, men jeg har aldri sett de så bra før. Det var reneste hitkavalkaden de presenterte, og Bobby Liebling var i fyr og flamme på scenen. For en showman han beviste at han kan være denne kvelden. Det var så bra at det ble fest i stedet for mer band, og stampuben i pubgata ble det naturlige møtepunktet.

tau cross

I tillegg til alle konsertene og kjentfolkene, bugner Roadburn over av merch, vinyl, paneldebatter, filmvisning, artistintervjuer og listeningsessions i regi av Hi-Fi Klubben, så det er tett program fra tidlig ettermiddag til sent på kveld. Så, det ble en rolig konsertstart med britisk folkrock i Het Patronat med Gallery Beggar denne dagen. Det ble en fin start for en prog-entusiast, men min sidemann rynket på nesen og vi gikk på Extase-klubben for å se islandske Kontinuum. Lokalet er lite og det ble raskt smekkfullt, og bandet beviste at de kan gå i samme fotspor som Grave Pleasures. Jeg hadde ikke særlig sans for Tau Cross plata, men måtte se et par låter siden Voivod-trommis Away er med. Og det funket sånn delvis.

converge03

Til tross for det, så måtte man inn i Green Room for å endelig se årets festivalvinnere, islandske Misþyrming. Bandet hadde spilt de to forrige kveldene også som årets artist in residence, og konsertene ble meget godt omtalt. Hele deres debut ble spilt denne konserten, og de har en råskap på scenen som er vanvittig intens. Jeg hadde dog ikke trodd at jeg skulle si at en Converge konsert var knallbra, men når de gjorde Blood Moon måtte jeg innrømme at dette var bra. Siden jeg ikke er spesielt interessert i bandet, droppet jeg deres konsert med Jane Doe-plata torsdag. Her hadde de med seg gjester som Chelsea Wolfe og Steve Von Till, og det ble fantastisk.

neurosis01

Neurosis gjorde konsert både lørdag og søndag med best-of fra hele karrieren, og det var helt vanvittig bra begge kveldene. Fanden for et band! Lørdagen tok jeg likevel en pause, for å se Blood Ceremony i Het Patronat, og de gjorde også en kanongod konsert – Alia O’Brian er en topp frontkvinne.

blood ceremony

Roadburn avsluttes alltid med en såkalt Afterburner, hvor det er enda mer avslappet stemning og mindre folk. Bortsett fra nok en fantastisk Neurosis-konsert, var det Green Carnation som var et must. De gjorde hele Light of Day, Day of Darkness, og både fremførelse, lyd og lys var enda bedre enn på Blastfest tidligere i år. Folk sto rett og slett og gråt under konserten, så heia Norge.

green carnation 03

Det ble i år igjen en utrolig opplevelse på planeten Roadburn, med masser av flotte konserter, god stemning og flotte folk. Det har blitt en enorm vennefest hvor alle scenene ligger like ved hverandre, og man kan ikke gå to meter før man møter på noen kjente. Band og publikum henger sammen, enten på konsertene eller i gatene, og hele festivalen er en fin blanding av tradisjon og nye opplevelser. Har du ikke opplevd denne herlige festivalen før, er det bare å begynne planleggingen for neste år allerede nå. Sees på Roadburn i 2017!

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Andrea Chirulescu

 

[klikk på bilde for større versjoner]
[espro-slider id=4245]

 

www.roadburn.com