Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
25.03.2016

 

Anført av Blastfest-general Yngve ‘Bolt’ Christiansen, stilte Blood Red Throne (7,5/10) som første band på hovedscenen tidlig fredag kveld. I likhet med Vader måtte også det norske veletablerte dødsmetallensemblet klare seg med et show utelukkende bestående av medlemmenes egne påfunn underveis, sett bortifra et elegant nytt backdrop med en stor, blodrød trone. Men i så måte hjelper det at bandet har både en Ivan Gujic på gitar og en Bolt på vokal. Mr. Bolt spydde underveis i helikopterbangingen, Ivan styrtet sprit, brakk gitaren og så ellers ut til å lide av akutt hjerneskade under mye av konserten. Den ene skyhøye spyttklysen fra Bolt traff dessuten rett i pannen på bassist Ole Bent Madsen. I det hele tatt var det en konsert med like mye ablegøyer som det var tung bunnsolid death metal. Der er det også noe som må sies, nemlig at det fremdeles er slik at det er låtene fra Altered Genesis som virkelig får i gang størst grad av headbanging. Hva det sier kan en la stå som et åpent spørsmål.

Det andre bandet ut på Rockefeller denne langfredagen er Gelsenkirchens store sønner, Sodom (7/10). Til å begynne med er det vanskelig å høre noe som helst fra der jeg står ganske langt bak i lokalet, lyden er som seig graut. Jeg flytter meg nærmere miksebordet der lyden vanligvis er bedre, og utover i konserten bedrer den seg betraktelig. Nå er heller ikke Sodom kjent for å ha krystallklar lyd på noe som helst, men det er en fordel å faktisk klare å skille ut hvilke låter som blir spilt. På de knappe 40 minuttene Tom Angelripper og co har til rådighet, får publikum hovedsakelig servert låter fra tidlig i karrieren, som Outbreak of Evil, Sodomy and Lust, Blasphemer, Agent Orange og avslutningsnummeret Ausgebombt. I tillegg byr Sodom på låten med det fantastiske navnet The Saw is the Law, og City of God – en låt jeg betrakter som relativt ny, men innser nå at det er hele ti år siden den ble gitt ut. Upåklagelig valg av låter, og det låter tidvis veldig kult. Bra energi, aggressiv riffing og sterk tysk aksent – trenger man noe mer for å kose seg? Ingen Sodomkonsert uten Mötorheadcoveren Iron Fist, og midtveis i settet gjester Tore Bratseth fra Bömbers scenen for å gjøre vokal på nevnte låt som han naturlig nok dediserer til Lemmy, til god respons fra Infernopublikummet. Vel blåst!

Nest siste band på hovedscenen hadde reist hele veien fra USA, og lød navnet Suffocation (8/10). Bandet har spilt Inferno minst to ganger tidligere, men denne gangen var de fra første stund tilbake der de skulle være, som gode eksempler på skikkelig brutal death metal. Slik går det gjerne også når en sparker i gang ballet med Thrones of Blood og Breeding the Spawn. Nå skal det sies at det føltes litt merkelig med et band hvis besetning kun huset to av de vanlige medlemmene. På trommer var godeste Kevin Talley (Misery Index, Dying Fetus, Six Feet Under og så videre) på plass siden sist, og tok altså over etter Dave Culross. Vokalen kunne en kjenne igjen fra det litt mindre New York-bandet Dehumanized. Den stod Andres Montoya for, og han erstattet da altså Frank Mullen, som ikke alltid er med live lenger, siden det er mer penger å hente på vanlig dagjobb når en har familie å forsørge. Som erstatning for Guy Marchais, steppet Charlie Errigo inn, også kjent fra mindre New York-band, som Pyrexia og Internal Bleeding. Savnet etter ablegøyer og lange taler fra Mr. Mullen var helt klart tilstede midt mellom Catatonia, Pierced From Within, Entrails of You, og Effigy of the Forgotten, men ellers var det meste som det skulle. Derek Boyer hadde ikke bare bassen lavt over gulvet, men valgte å bokstavelig talt å støtte den til gulvet store deler av konserten. Fascinerende i seg selv. Like kjekt var gjenhør med Abomination Reborn fra det superbe selvtitulerte comebackalbumet, så også solide gjennomkjøringer av Infecting the Crypts, Funeral Inception, og Liege of Invernacity.

Svenske Craft (7,5/10) har fått æren av å avslutte kvelden nede på John Dee, og lokalet er til å begynne med stappfullt. Det er andre gangen Craft spiller i Norge, og til tross for at de har holdt på siden 1998, er ikke Craft det mest rutinerte livebandet ettersom de ikke begynte å spille live før i 2014. Ingen av bandmedlemmene kan sies å være spesielt ekstroverte i sin opptreden, spesielt ikke vokalist Nox der han vandrer fram og tilbake på scenen uten å kommunisere med publikum i særlig grad. Men, det kler faktisk musikken veldig godt, det ville vært helt feil hvis de hadde brutt ut i et totalt publikumsfrieri. Låt nummer to i settet, Death to Planet Earth, blir greit mottatt av publikum, men det er først litt uti settet at salen er med på notene. Lydteknikerne på John Dee fortjener en klapp på skulderen, lyden er rimelig hvass, men det låter fortsatt klart og tydelig. Det er dessuten deilig å se en trommis som faktisk slår skikkelig på trommene, i stedet for å bare pirke borti dem som en annen jazzmusiker, og i den grad man kan snakke om saftig trommelyd, så er det her det.

De aggressive partiene i musikken til Craft akkompagneres av strobelys som kan gi enhver stakkar epilepsi, men avløses av seig riffing med småprogressive elementer. Avslutningsvis får publikum det de venter på, nemlig «hiten» Fuck the Universe. Her headbanges det voldsomt både på scenen og ute i lokalet, og etter at bandet har spilt seg gjennom Xenophobia tar trommisen ordet. Han proklamerer at dette er hans siste konsert med Craft, og at det nå er på tide å overlate trommestikkene til noen andre. Han får en velfortjent applaus, og det er nå klart for siste låt for kvelden, I Want to Commit Murder, med Trish fra Djevelkult bak trommene, noe som blir godt mottatt av de som fortsatt er igjen i salen. En vel gjennomført konsert fra bandet fra Dalarna, og forhåpentligvis har Infernopublikummet igjen litt krefter til å få med seg Nile på hovedscenen.

Nile (7/10) blir ofte omtalt som en av de største innenfor death-metal sjangeren. Musikken er, som bandnavnet hinter til, inspirert av musikken i Midtøsten. Bandet er kjent for voldsomme og tekniske liveopptredener, så forventningene til freadagskvelden var høye. Til tross for de gode ryktene, klarte de ikke å lokke med seg nok publikum til å fylle lokalet. Folkemengden på Rockefeller var helt ok til å begynne med, og endte opp med å bli halvfullt etter hvert som de spilte. De åpner settet sitt med Sacrifice Unto Sebek, et nummer med en østlig inspirert intro og melodiøse partier – typisk Nile med andre ord.

En haug av hardbarka fans klapper og hoier idet de entrer scenen, og som de erfarne musikerne som de er, tenker man at de vet hva som skal til for å utføre en god konsert. Fra deres side klarte de dette utmerket. Musikken deres er hard og meget bra utført, teknisk sett. Vi fikk servert mengder med hylende gitarsoloer, takket være Karl Sanders. Vokalist Dallas Toler-Wadeprøver iherdig å få liv i publikum med jevne mellomrom,”Can I get a fuck yeah?”, spør han og det funker dessverre ikke mer enn noen sekunder før folk står tilbake med armene i kors. Det virket som folk var mer opptatt av å konsentrere seg for å lytte til musikken og følge med på teknikkutførelsen, enn å faktisk la seg rive med av den og ha det gøy.

Alt i alt holdt så holdt det ikke mål ut ifra forventingene. At Nile er teknisk flinke er det ingen tvil om, og folk anerkjente dette også uten å gå helt amok – men kjemien mellom band og publikum var ikke helt tilstede dessverre.

 

Tekst: Pål Lystrup, Mari Thune, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3928]