Vi gjorde dette intervjuet med Cattle Decapitation i fjor i anledning slippet av deres nyeste album,The Anthroposcene Extinction. Grunnet plassmangel ble dette tungt redigert i bladet, så det er en glede å kunne presentere det i sin helhet nå, i anledning bandets konsert på Inferno!

 

BRUTAL OG EKTE MISANTROPI

Hvis dyrene skulle reise seg for å påføre menneskeheten samme smerte som vi har påført dem, så ville Cattle Decapitation vært spilt i bakgrunnen.

I all vår beskjedne språkbruk kan vi, i en mild form for ekstase, informere alle leserne av Metal Hammer Norway at misantropene i Cattle Decapitation har returnert med en perfeksjonert skive, hvor de nok en gang har utpekt mennesket som hovedmotstander i kampen om jordens fortsatte eksistens. I 19 år har gutta levert brutal death/grind med et budskap som sentrerer rundt menneskets voldtekt av jorda og dets arter, og de har fått covere sensurert på grunn av grafiske framstillinger av hvordan menneskene og dyrene bytter plass i næringskjeden. Sjekk ut coveret til Humanure og du får en pekepinn på hva jeg snakker om. Åkke som; når sjuende fullengder nå foreligger, var det liten tvil om at MHN skulle kontakte sjefsgrinder og vokalist Travis Ryan for en prat om The Anthroposcene Extinction, samt invitere til å løfte blikket for en større forståelse av eksistensiell realisme!

For de av oss som er antikapitalister og aktive i miljøbevegelsen, vil det være naturlig å starte samtalen med å spørre om hvor mye av det Travis synger om han faktisk står for. Og da er vi spesielt interessert i budskapet som omhandler hatet og frustrasjonen som rettes som menneskets overkonsum og grådighet, ja egentlig hele anti-humanist greia. “Joda, en god del av det jeg synger om står vi for som band. Noen av tekstene er nok litt reaksjonære, for jeg er jo kun et menneske og har mine humørsvingninger som alle andre. Noen ganger skriver jeg når jeg er pisse sur, og noen ganger når jeg er mer i balanse. Ta for eksempel en låt som Not Suitable For Life som jeg skrev da jeg var noe så hinsidiges sur på noe, men jeg husker ikke akkurat på hva. Jeg tror jeg bare var sliten, haha! Men seriøst så misliker jeg virkelig menneskeheten og folk generelt, selv om jeg gjør et unntak og gir alle en sjanse når vi er på turné. For det er kult å se at folk har det bra på konsertene våre, og de som ikke liker det vi gjør, vel dem om det. Ideologien og budskapet til bandet er kort og godt ‘ikke oppfør deg som en dritt’. Seriøst. Folk tror vi er hardcore veganere og at vi ikke snakker om annet enn dyrs rettigheter, men det er ikke akkurat slik det er. Joda, vi fronter ofte disse temaene og flere av oss er vegetarianere, så dette vil alltid finnes i tekstene våre, men egentlig konsentreres det meste rundt personlig ansvar. Det høres kanskje ikke så skrekkelig metal ut, men det stammer fra skolen etter Nuclear Assault, Megadeth og Carcass, som jeg definitivt tilhører”, forteller Travis.

Siden Cattle Decapitation er så outrerte både når det gjelder det lyriske og det visuelle, så fortsetter vi å grave i det ideologiske hjørnet. Vi ymter frampå at tekstene deres er noe av det bedre innen metalsjangeren, og at de gir håp for en sjanger som er overlesset med dårlige tekster. Og når det gjelder tematikk ber vi Travis fortelle hvor engasjementet kommer fra, og om hvilke tips han har til hva som kan gjøres med at menneskene ødelegger planeten vår. Travis biter på og utbryter: “That’s awesome! Radikalismen vår kommer først og fremst fra det ekstreme i musikken vår. Tekstene og temaene må passe inn i det musikalske uttrykket så godt som mulig, og jeg liker å gjøre ting så kunstnerisk og poetisk som mulig uten å virke som om jeg forsøker å formidle et enkelt budskap. Jeg vil at folk skal lage sine egne konklusjoner fra tekstene. Alt dette har vært til stede siden starten av bandet tilbake i 1996. Når det gjelder hva som må til for at menneskene skal slutte å ødelegge planeten vår, så er det først og fremst å slutte å ha sex uten prevensjon. Ikke lag flere barn. Hvis du har muligheten til å dyrke din egen mat, så gjør det. Personlig har jeg ikke kommet i gang med å dyrke, men jeg og min kone ser fram til at vi kan begynne med det en dag. Kjøp så mye økologisk som mulig, og viktigst av alt; TENK LOKALT! Adopter et dyr i stedet for å kjøpe et, for det er fullt av unge dyr som trenger omplassering, og reduser engangs-plastikkduppeditter. Dette spørsmålet kunne jeg ha svart på i timesvis, haha. Men seriøst, tenk på framtiden, den framtiden som du ikke kommer til å være en del av. Akkurat som i Albert Pine-sitatet på låta Pacific Grim: ‘What we do for ourselves dies with us, what we do for others and the world remains and is immortal.’” Krystallklart budskap fra en mann med sterke meninger!

For å bryte mønsteret til forbrukersamfunnet er kapitalismen et av elementene som må forandres, alle andre tiltak blir som å sette på et plaster etter en halshogging. Men er det evolusjonen som gir oss drivkraften til å misbruke alt til vår egen fordel? “Vi ødelegger fordi vi elsker det enkle og det lett tilgjengelige”, starter Travis. “Majoriteten av produktene som lanseres i dag sentrerer rundt dette, og teknologien forenkler det enda mer. USA er et kroneksempel på denne levemåten. Og ja, jeg tror det er menneskets natur å ødelegge. Det fenomenet som jeg nettopp nevnte er en forholdsvis passiv måte å gjøre det på. Når det derimot kommer til kapitalismen, så snakker vi om de samme prosessene, men da mye mer systematisk og ondsinnet.” Og med dette i mente; fortell oss om konseptet på The Anthroposcene Extinction. “På Monolith of Inhumanity fokuserte vi på de-evolusjon, altså evolusjonær tilbakegang. På TAE tematiserer vi hva som skjer i kjølvannet av nevnte evolusjonære tilbakegang, noe som jeg tror er grunnen til at ‘Monolitten’ gjør en gjesteopptreden i bakgrunnen på albumcoveret. Se på det som et lite påskeegg for fansen! Vi har enkelt og greit brukt opp, og slitt ut, ressursene på planeten vår, samtidig som at følgene av overpopulasjon har konsumert oss.” Vi regner med alle har forstått at Cattle ikke akkurat gir oss et glimt av en lysende framtid, men heller viser den beinharde realismen i vår perverterte levemåte.   

Men på skiva har Stillehavet fått en framtredende rolle. Hva er grunnen til det? “Når jeg går ut av husdøra mi, så kan jeg nesten se Stillehavet! Jeg bor i Imperial Beach, California, nå. Så derfor har jeg levd ved siden av Stillehavet i mange år, faktisk nesten hele mitt liv. Men det er ikke bare det, havet betyr mye for oss ellers også. Jeg har studert stillehavsstrømmene og fokusert på alle albatrossene som dør på flere av øyene i havet, på grunn av at de fylles opp med plastikk. Det er fem havstrømmer i verden, og disse systemene ‘drar’ alt inn mot sentrum, også søppelet. Derfor finnes det øyer i havet som kun består av søppel, og da i hovedsak store og små plastbiter der de minste bitene er så små at de så vidt kan ses med det blotte øye. Dette er et stort problem for planetens økosystem; havet, den minst utforskede delen av verden”, forteller Travis. Dette temaet er nøye utbrodert på coveret til TAE, så hva er Travis sin kommentar til coveret? “Det er veldig direkte og viser avfallsproduktene etter menneskets eksistens. Plastsøppelet som kommer ut av magen til menneskene som er avbildet er en metafor for menneskets konsum av ting vi egentlig ikke trenger og speiler hva som skjer med fuglene og sjølivet i havet. For i Stillehavet dør fuglene, og når de råtner blir det igjen plastbiter i vannet, som fuglene har spist fordi de trodde det var plankton. Dette er en trist sannhet som vi alle er skyld i. Nok en gang er det Wes Benscoter som har laget coveret, og jeg har samarbeidet tett med ham for å komme fram til det ferdige produktet. Jeg elsker det han gjør, og han har gjort alle Metal Blade-coverene våre. Han er definitivt MANNEN for oss. På mange måter er han det samme for oss som Vincent Locke er for Cannibal Corpse. Ihvertfall til en viss grad…”

På MoI begynte melodiene å presse seg tydeligere fram i materialet, og på TAE er dette tatt enda et skritt i samme retning. Skiva framstår på mange måter som en naturlig fortsettelse av den forrige, men er hakket mer konsistent enn før. Både melodier og følelser får fritt spillerom, selv om det fortsatt er ultra-brutalt! Og for å være helt ærlig er dette den ubestridte beste skiva de noen gang har laget. Etter 20 runder i spilleren, er det langt fra nok! Travis er tydelig fornøyd og legger ut om sine tanker rundt skiva: “Awesome! Det er definitivt en naturlig progresjon, og vi var meget nøye på at fokuset skulle være på flyten og helheten. Det er ikke bare noen låter som er slengt tilfeldig sammen og blitt et album. Et ‘album’ er et håndtverk som er jobbet målrettet med for at alt skal passe perfekt sammen. Vi hørte på folks meninger og tilbakemeldinger fra MoI, og tok med dette inn i låtskrivinga, samtidig som vi bevegde oss ut på gyngende grunn for å utfordre oss selv på samme måte som på MoI. Målet var å presse oss til ytterkanten av det som kan passe inn under paraplyen ‘ekstremt.’”

Hva angår musikalsk uttrykk; dere har ofte, i hvert fall tidligere, blitt omtalt som deathcore. Hvordan vil du selv beskrive musikken deres? “Først av alt, deathcore består av standardiserte breakdowns som absolutt alle band i sjangeren følger slavisk. Alt høres likt ut. Og derfor hater jeg det. Jeg hater alt av det! Hvis noen sier vi er et deathcoreband, så er de totalt feilinformert. Jeg kan ikke komme på en eneste av våre sanger, eller partier, som kan kategoriseres som deathcore. Og hvis noen hadde funnet noe som i det hele tatt lignet på deathcore, og jeg hadde vært enig i det, så ville det fortsatt ikke kunne kalles deathcore fordi neste parti i låta ville vært noe helt annet som aldri kunne passet inn i subsjangeren. Deathcore tenderer til å være repeterende og ekstremt forutsigbart, og jeg har ikke tall på antall ganger jeg har hørt, eller sett, et deathcoreband for første gang, og uten noen som helst problemer kunne forutsett alt både trommene og gitarene gjorde. Det er akkurat det som definerer forutsigbarhet, og jeg er ingen fan av forutsigbarhet. Ironisk sett er det forresten forutsigbart for en del folk at jeg har denne holdningen”, ler Travis. Dette skal vise seg å bli et poeng som gjentas senere i intervjuet. Men det er også andre ting som har forandret seg siden sist, og det er graden av “synging”. For eksempel på en av mine favoritter, Not Suitable for Life, er det lange innslag av forholdsvis ren vokal. Hva var greia her? “Vel, all ekstrem vokal er ‘synging’ for meg”, humrer Travis og fortsetter: “Men jeg antar at du snakker om den ‘pseudo-rene vokalen’ som jeg har gjort på de siste par-tre skivene. Det kommer fra en videreutvikling av vokalen min som en følge av spillejobber på alt fra små klubber til store arenaer. Jeg startet for mange år siden med å gjøre en slags tunge-greie hvor jeg presset ut luft på en spesiell måte og det skapte en veldig rar dinosaurlyd. Jeg merket at det var en slags melodiøs overtone som kom ut og som skapte en omtrent ren synging. Jeg nekter å kalle den ‘ren’, og er villig til å skyte ned ethvert argument om det når som helst med en simpel demonstrasjon hvis noen vil høre forskjellen. Dette kom naturlig og bandet likte det, jeg likte det, og til slutt fikk fansen møte dette i fullt uttrykk på MoI, og det virket som om flere likte enn mislikte det. Så jeg fortsatte siden alle var positive til det!” Om dette virker rart for dere lesere, så er det kanskje like greit å sjekke ut selv hva dette egentlig dreier seg om?

Vi returnerer til selve musikken, og selv om ikke Travis er enig, så finnes det spor av deathcore på TAE også, selv om man må lete litt. Men i tillegg er det veldig mange andre elementer, blant annet black metal, grind, death, thrash og rock. Har det vært vanskelig å finne retningen, og er det noe på TAE som minner om de tidligste skivene? “Øy, det FINNES IKKE deathcore på skiva! Ikke i det hele tatt. Og hvis det er det, så vil jeg vite hvor. Men samme hva, det er ikke jeg som skriver musikken. Gutta har nok bare funnet en måte å lage musikk på som kombinerer mange stilarter uten at det blir rotete. Vi kommer alle fra forskjellig musikalsk bakgrunn, og har veldig forskjellig smak, og det preger nok det vi lager. Dette har frustrert folk i mange år, men jeg tror mange endelig begynner å skjønne greia. Jeg tror nok ikke mange vil kjenne igjen noe særlig fra tidligere dager, for vi har fjernet oss veldig langt fra det vi var i starten. Men det finnes noen få brutale rett frem grind-partier som er skikkelig grisete og frastøtende. De kan nok minne om gamle dager.” En annen ting man merker seg er at gitarene har fått en mer fremtredende rolle, og tidvis svinger det meget friskt. Hvor viktig har egentlig groove vært? “Det at det groover som det gjør er nok Dave (McGraw, trommer) sin fortjeneste, i hvert fall mener jeg det ut i fra den korte tiden jeg var til stede under låtskrivingen. Jeg er faktisk sjelden til stede når musikken skrives, men blander meg når jeg trenger at gutta gjør om noe for å få vokallinjene til å passe inn. Vi hadde det forresten veldig kult når vi så europeiske og amerikanske fans ta helt av på de groovy partiene fra forrige skive, så det har nok også vært utslagsgivende for retningen på albumet. Denne skiva er på mange måter en kombinasjon av hva fansen har ønsket og hva vi selv ønsker. Hvis man ikke er fornøyd med sitt eget produkt, er det ingen vits i å holde på. Så penger og berømmelse er definitivt ingen motivator. Vi vet akkurat hvor langt vi kan dra dette”, flirer Travis nok en gang. Men selv om Travis hevder å ikke være særlig aktiv i skriveprosessen, sier han likevel følgende om demokratiet innad i bandet: “Alle i bandet har ca 25% hver å si, altså helt likt fordelt. For meg, som er co-manager til bandet gjennom å drive Extreme Management Group, kan det tidivs bli mye å holde på for meg. Men alle har like mye å si.”

Dere har med gjestevokalister også, hvem er det og hvorfor akkurat dem? “Det stemmer. Vi har med Phil Anselmo, Author & Punisher og Jurgen Bartsch fra Bethlehem. Jurgen og jeg har snakket sammen lenge, siden jeg er en stor Bethlehem fan. Jeg er rimelig sikker på at jeg har den feteste Bethlehem-samlingen i hele Amerika, og jeg utfordrer hvem som helst på akkurat det, haha! Jeg er helt fanatisk! Så jeg fikk Jurgen til å lese et sitat av Albert Pine, som tidligere nevnt, på sitt eget språk. Og han gjorde dette på sin helt spesielle måte som virkelig gjorde meg glad. Author & Punisher er en god venn av oss, og han bor her i San Diego. Det han gjør er det ingen andre som får til, og det låter helt genialt, så derfor måtte han selvfølgelig være med. Phil Anselmo ble vi kjent med gjennom en kompis som satte oss i kontakt med ham etter at vi var på Phil’s Housecore Horror Fest. Han var en veldig ok fyr, og sa ja med en gang kompisen vår spurte om han ville bli med på skiva. Og det var knalltøft, for jeg hadde et perfekt parti for han, et parti som jeg ikke hadde så lyst til å gjøre selv.” Og at det også låter tøft er vel unødvendig å si.

Bandet har gitt ut noen ekstremt grafiske videoer, og da tenker vi spesielt på Forced Gender Reassignment. Skjer det noe nytt på den fronten? “Vi holder på å finne ut av det nå. Vi har lyst til å gjøre ting litt annerledes på denne skiva. I tillegg er konseptet rimelig mektig, så det krever nok et større budsjett enn det vi egentlig har tilgjengelig. Hvem vet, kanskje det ikke blir noen videoer i det hele tatt? Jeg bryr meg egentlig ikke, for å være ærlig. Musikkvideoer er egentlig idiotiske og vi jobbet skikkelig hardt forrige gang for å få dem til å se kule ut. Utfordringen er opp til regissøren, hvem det nå enn kommer til å være.” Og de som sitter på pengene her må vel også til dels være Metal Blade. Hvor fornøyde er dere med dem? “De har begynt å tatt oss mer på alvor den siste tiden. Det tok litt tid for oss å vise dem at vi er noen som de kan regne med, men nå ser de resultatene og behandler oss deretter. Slik oppmerksomhet og seriøsitet trengs for et band. Det var i hvert fall veldig stas med den Decade of Decapitation-boksen som de ga ut.” Hva så med planene framover, blir det norgesbesøk? “Det blir i første omgang massiv turnering i Statene. Det kommer til å vare i månedsvis. Deretter retter vi fokuset over til internasjonalt territorium; Europa, Sør-Amerika, og vi skal til og med til Sør Afrika på en festival som kalles Witchfest. Det blir kjempeartig! Vi gleder oss ekstra mye til å spille på nye steder, og vi håper virkelig vi kan komme til Norge. Jeg elsker turen vi tok til dere i 2007. Folk var superkule og tok imot oss bedre enn jeg hadde trodd. Jeg trodde dere hatet oss, haha! Jeg elsket landområdet og kan ikke vente med å komme tilbake. Vi maser på manageren vår om at vi må innom alle skandinaviske land, samt Øst-Europa, hvor vi fortsatt ikke har vært. Alle spillestedene i Skandinavia i ‘07 var knallbra, og vi har sutret og klaget på at vi ikke har vært der siden. Vi gjør det med en gang bookingagenten vår sier det er greit.” Det er vel det nærmeste vi kan komme en lovnad, så da er det bare å begynne å krysse fingrene.

Dermed skifter vi fokus, og beveger oss inn i siste del av samtalen. For å bli enda bedre kjent; hvilken musikk lytter de selv til, og inspirerer den dem noe i det hele tatt? “Hva jeg hører på inspirerer nok ikke noe særlig det jeg gjør med Cattle. Jeg hører på altfor mange forskjellige stilarter til å i det hele tatt ha mulighet til å starte å svare på dette spørsmålet. Jeg har jobbet på en skivesjappe i årevis, så jeg er ett av de rasshølene. Derek og Josh er dypt inne i black metal og Dave liker mye power metal, prog og moderne greier. Når det kommer til meg og metal, holder jeg meg hovedsaklig til 90-talls death metal, noe nyere amerikansk black metal og funeral doom, tror jeg. Igjen, ingenting som vi spiller selv.” Men det viktigste av alt: Hører du noe på norske band? “Noen ja. Jeg elsker Ulver og Shining, og det er faktisk dem jeg husker i farten hvis vi ser bort fra de åpenlyse gamle black metal-heltene.” Kult! Det er alltid kult å få tips om lokale metalband. Så kan Travis anbefale meg noen lokale helter som han tenker fortjener å bli nevnt? “Definitivt! Dere vil elske Lurid Memory. De skiftet nettopp navn fra bare Memory til Lurid Memory. De er inspirert av den siste Death-perioden, men har fått til sin egen vri. I tillegg må jeg nevne et band som heter Temblad, som begynner å bli lagt merke til. Jeg har også en plass i hjertet mitt for Thanatologu fra Tijuana, Mexico. Og Tijuana er lokalt, for det er bare ca 2 miles nedi gata fra husdøra mi.” Alle gode ting er tre! Så hva er Travis sine aller siste ord til MHN-leserne? “Seriøst folkens! Vi kan ikke vente på å komme tilbake til dere, vi vet at det er på tide! Vi lover at det skal skje med denne skiva. Nok er nok, vi skal komme og ødelegge dere!” Og DER kom lovnaden! Jeg takker for intervjuet, og til alle dere der ute: Gled dere!

THE ANTHROPOSCENE EXTINCTION ER UTE NÅ PÅ METAL BLADE.

CATTLE DECAPITATION SPILLER PÅ JOHN DEE KL 22:50 TORSDAG 24. MARS UNDER INFERNO.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese

Foto: Zach Cordner