Graveyard
Rockefeller, Oslo
18.03.2016

 

Gjengen fra Gøteborg fremstår fortsatt med mengder av sjel, om enn med noe mindre råskap.

Etter en noe unødvendig lang introlåt entret Graveyard (7,5/10) Rockefeller-scenen til stor jubel fra en to tredjedels fullsatt sal. Det hele startet så med Slow Motion Countdown fra Lights Out-albumet, og at bandet har valgt å starte med denne låten på flere konserter denne turneen sier litt om bandet anno 2016. For dette er ikke blant de mest høylytte kanonene i deres arsenal, derimot er det en fin og sober låt, som i de fleste tilfeller fremføres på følsomt vis, og så var også tilfellet denne fredagen. En annen ting som ble lagt merke til allerede fra første sang, var den nær perfekte lyden. Forholdet mellom instrumentene, volumet, klangen, alt låt strålende fra start til slutt.

Etter dette var det den tilbakevendte bassisten (gitarist sist han var i bandet), Truls Mörck, sin tur til å tre frem til mikrofonen i det bandet fortsatte med From a Hole in the Wall, før vi fikk første smakebit fra bandets kanskje beste album, Hisingen Blues, i form av Buying Truth (Tack & förlåt). Med denne plukket tempoet seg opp litt, noe som fortsatte med Seven Seven, før vi ble bragt ned igjen med Exit 97.

Med låter som Cause & Defect og The Suits, The Law & the Uniform som oppfølgere, fremkalte kanskje ikke bandet den største bølgen av utagerende hodebevegelser blant publikum. Men de er alle låter med kvaliteter som gjør det vanskelig å stå stille uten å gynge med til den smittende grooven.

I det sirenene i introen til An Industry of Murder ble avspilt over anlegget, kom også det største jubelbrølet siden bandet gikk på scenen. Og, publikummet som sørget for et velfylt lokale, sørget også for å gi bandet velfortjent støtte konserten gjennom. De viste også bandets brede omfattelse, her var både metallhuer, eldre rockere, hipstere, representanter for den yngre garde som skal føre rocken videre, samt folk som antagelig ikke har noe videre forhold til rock i det hele tatt. Felles for alle var at de lot til å storkose seg kvelden gjennom, og det med god grunn.

For etter at bandet hadde kjørt gjennom kveldens kanskje slappeste låt, den stillestående og intetsigende Too Much is Not Enough, var det nok engang klart for at Joakim Nilsson overlot vokalen til nevnte Mörck, og kveldens eneste låt fra det strålende debutalbumet, nemlig As the Years Pass By, The Hours Bend. Bassistens gjeninntreden i bandet, og hans vokalansvar gir bandet en fin variasjon, og ikke minst gir det stemmen til Nilsson noen velfortjente pauser.

Noe den så absolutt trengte med tanke på trioen som avsluttet bandets hovedsett. Bandets kanskje største «hit» Hisingen Blues, ble nemlig etterfulgt av Endless Nights, og en av bandets desidert beste låter, deres egen Free Bird: Uncomfortably Numb. Disse låtene hadde nesten vært verdt inngangspengene alene.

Etter den obligatoriske pausen kom Nilsson alene tilbake på scenen og fremførte Stay for a Song, en nydelig låt som dessverre ble litt ødelagt av at enkelte i publikum ikke klarte å holde kjeft. Samtidig kunne man også merke at stemmen til frontmannen begynte å bli litt sliten, noe som gjorde at den sprakk et par ganger i løpet av de tre siste låtene, The Apple and the Tree, Ain’t Fit to Live Here og The Siren, men ikke mer enn at publikum overøste bandet med jubel og trampeklapp etter at Jokke Nilsson hadde ropt ut en siste gang at demonene i hodet hans forsøkte å kvele ham i søvne.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Pål Bellis