Deafheaven + Myrkur
Sentrum Scene, Oslo
19.03.2016

 

Den amerikanske kvintetten Deafheaven dukket opp på en nokså full Sentrum Scene, sammen med danske Myrkur denne lørdagskvelden.

Danske Myrkur (6,5/10) stilte opp som support, og kvelden får tidlig en progressiv tilnærming til black metal, der grenser blir flyttet på i høy grad. Den diskré entreen til sjenerte Amalie Bruun virket nesten malplassert i forhold til de andre musikernes energiske forsøk på å få publikum med helt fra starten. De norske koristene så også noe utilpass ut, om sant skal sies. Bruuns spaserstokk av et mikrofonstativ sammen med andre hedenske symboler på scenen, ga inntrykk av det ble satt mye fokus på det visuelle uttrykket. Vi blir i løpet av forestillingen servert mange dystre og melankolske øyeblikk, men selv etter dramatiske forsøk på å treffe samme høyder som for eksempel Mayhem, kommer de ikke helt i mål.

Under en halv time senere går San Francisco-gutta fra Deafheaven (9/10) på scenen, med en shoutout til Myrkur. De byr lytterne sine på en innføring i en fusjon av shoegaze, black metal og til og med noe jazz. Bandet har derfor klart å fange et bredt spekter av fans, alt fra alternative indierockere til konservative metallhoder – noe som kunne bevitnes under lørdagens begivenhet. Brought to the Water er første låt ut, og publikum er virkelig revet med. Alle i bandet utstrålte en energi som var til å ta og føle på allerede da. Den visuelle utførelsen av låtene ble raskt en sentral del av kveldens show, takket være George Clarkes formidling av disse. Det var som om hvert ord ble dedikert direkte til publikum, levert med en imponerende energi, som raskt gjorde at Myrkurs tidligere forestilling visnet litt.

Konsertens utvikling kunne fort tyde på at det skulle bli en kronologisk utførelse av New Bermuda. Den konstante droninga ga en fin form for flyt underveis mellom numrene, og fungerte nesten som et hypnotisk element i Clarkes rastløse vandring på scenen, før han igjen slo til med sin knivskarpe vokal, som i tillegg satt som et skudd med tanke på timing. Selv om det til tider kunne virke som han styrte showet på egenhånd, var det ingen grunn til å undervurdere resten av bandet. De fikk virkelig vist talentene sine, både i form av teknikk og ved det brede musikalske aspektet i deres komposisjoner.

Et av høydepunktene var da Come Back ble satt i gang. ”Give it up for Daniel Tracy!” sier frontmannen, før ovennevnte trommis slo til med en hastighet av en annen verden. Om noe negativt skal sies, må det være at konserten ikke varte i mer enn en drøy time. Publikum var uten tvil klare for flere låter. Etter et kort besøk backstage var encoren over, og det var tid for kveldens første tur tilbake til albumet Sunbather. Tittelsporet ble dessverre ikke spilt, men Dream House bekreftet i all sin skarphet hvorfor den er og forblir blant Deafheavens sterkeste nummer.

 

Tekst: Monique Mesquita

Foto: Guro Torget