Soulfly + King Parrot + Incite
John Dee, Oslo
06.03.2016
Max Cavalera er over middagshøyden, mens King Parrot stjeler showet.
Man må anta at det har vært en viss grad av nepotisme inne i bildet da Incite (7/10) fikk tilbud om å være med på denne turneen, ettersom frontmann Richie er stesønn av Max Cavalera. Incite er fra sørstatene, og ser også slik ut, for å være litt flåsete. Musikalsk snakker vi såkalt groove metal, altså tjukke Pantera-riff og overtoner ad nauseam. Trommene har fått alt for stor boltreplass og låter mer industrielle enn hva musikken skulle tilsi, men ellers er det lett å nikke anerkjennende til det Incite leverer. Bandet flommer over av energi, og lykkes godt i å dra opp stemningen på John Dee. Richie Cavalera tar seg allikevel vann over hodet da han oppfordrer sindige nordmenn til å danne circle pit på en søndag, noe som slår an omtrent like godt som å foreslå Hummer som ny firmabil i MDG. Han skal ha for forsøket.
And now for something completely different! Australske King Parrot (9/10) ser ut som en kombinasjon av fotballhooligans og karakterer fra Picnic med døden, og er sannsynligvis ikke gutta som sitter stille i båten dersom det brygger opp til bråk. Vokalist Matt Young braser inn på scenen i bar overkropp med et Norge-skjerf om halsen, og lar ingen tid gå til spille før han fysisk setter i gang med å tvinge den fremre raden til å headbange. Videre skjenker han villig mer øl i begeret til dem som vil ha – fra en publikummers ølglass, vel å merke. Underholdningsverdien er det ingenting å si på, men hva med musikken? King Parrots frenetiske grindcore bringer kanskje ikke mye nytt til bords, men gjennomføres på en så solid måte at man må la seg imponere, uavhengig av om man kjenner til låtene fra tidligere av eller ei. Shit On the Liver avslutter konserten, før Young drar ned shortsen og viser ræva som ekstranummer. Nice boys don’t play rock ‘n’ roll indeed.
Da Soulfly (6/10) inntar scenen er det forholdsvis romslig i lokalet, til tross for at arrangøren opplyste om få billetter i timene før konsertstart. Alt er relativt. Under første låt ut, We Sold Our Souls to Metal, som for øvrig høres ut som noe Accept kunne laget, slår det meg hvor enormt gammel Max Cavalera virker. Han ser sliten og lei ut, og stemmen har også hørt bedre dager. Archangel gjennomføres på godkjent vis, men under Blood Fire War Hate høres Max like engasjert ut som om det var diktat på barneskolen. Refuse/Resist, som seg hør og bør mottas med ekstatisk synkronhopping og vill jubel, er kveldens første Sepultura-låt. Foruten denne spiller Soulfly Arise og Roots Bloody Roots fra backkatalogen til Cavaleras tidligere band.
Man tar seg selv i å lure på hva som i det hele tatt er Soulflys eksistensgrunnlag (i hvert fall som liveband), når de fleste tilstedeværende helst vil høre Sepultura-låter – og får det. Det er åkkesom topp stemning i salen, men med fare for å innta rollen som han som pisser på bålet –noen må henge bjella på katten: Vokalen suger. Ordentlig. Zyon Cavalera, Max’ sønn (det er for øvrig etter sigende hans hjerteslag man hører i starten av studioversjonen av Refuse/Resist – tiden flyr!), er stødig bak trommene, og heller ikke mot resten av bandet kan man rette de store bebreidelsene.
Det er altså sjefen sjøl det skorter på, og det er jo litt trist all den tid det er ham man vil se når man drar på Soulfly-konsert. Av de nyeste låtene er det Sodomites som gjør seg best, men av Soulflys egne låter er Prophecy et subjektivt høydepunkt. Fra førsteskiva får vi Tribe med deler av Umbabarauma i tillegg til at settet avsluttes med Eye For An Eye (samt en liten flørt med Metallicas The Four Horsemen). Soulfly gjør jobben greit nok, men det er lov å forvente mer enn dette.
Tekst: Sigurd Thune
Foto: Terje Dokken