Spidergawd + Frances Wave
Rockefeller, Oslo
02.03.2016
Kritikerroste og plateaktuelle Spidergawd gjestet Rockefeller – bra oppmøte på en snøfylt onsdagskveld.
De som fikk med seg den korte opptredenen til oppvarmingsbandet Frances Wave (5/10) i går kveld, visste kanskje ikke at bandet nå jobber i studio sammen med Per Borten, vokalist i Spidergawd, mot en ny utgivelse til våren. Musikken til Frances Wave er inspirert av mange utgangspunkter der tradisjonell rock møter indie, på søken etter et mer moderne sound.
Scenen står klar med lys og røyk, og publikum venter i spenning. På høyttalerne spilles det Emerald av Thin Lizzy, etterfulgt av noen kleine musikkløse minutter før Spidergawd (8,5/10) entret scenen med null forvarsel – publikum får endelig muligheten til å ta av.
Gulvflekkene som var igjen å se i mengden under oppvarmingen, ble sakte, men sikkert fylt opp. Spidergawd er intet mindre enn en trøndersk supergruppe med medlemmer fra blant andre Motorpsycho og Cadillac. Det må nevnes at bassist Bent Sæther ikke var tilstede da han for tiden er opptatt med andre prosjekter. Bassist Hallvard Gaardløs, fra Orango, fylte for øvrig denne plassen meget godt. Trommeslager Kenneth Kapstad var derimot på plass i dag, og imponerte som forventet. Livebesetningen for kvelden ble også utvidet med lapsteelgitarist Roar Øien, noe som fylte lydbildet godt.
Åpningsnummeret No Man’s Land blir godt tatt imot av publikum, etterfulgt av El Corazon Del Sol, som også er å finne på deres nyeste skive, Spidergawd III. Videre befinner vi oss under lilla downlights, som skaper en perfekt atmosfære til gigens neste låt, Empty Rooms. Rolf Martin Snustad slo til med en jazzy saksofonintro før det virkelig tok av. Albumversjonen av denne varer omtrent i 14 minutter, mens denne utgaven ble kortet ned til nøyaktig fem minutter.
Det er først etter fjerde låt at bandet tar seg tid til å hilse på publikum: ”Halla! Halla! HALLA!”, sier en storfornøyd Borten, som fortsetter med å fortelle hvor fett han syns det er at så mange dukket opp på en onsdagskveld. Fansen blir også noe varmere i trøya når de fortsetter med å spille låter fra deres to tidligere utgivelser.
De fortsetter å spille tung 70-talls inspirert rock, og lar virkelig musikkopplevelsen stå i sentrum. Spillegleden de har lyser lang vei, og bandet er upåklagelig samspilt. Groovy riff, psykedeliske elementer og fengende driv slår i mot oss, låt etter låt. Det skader heller ikke at de er joviale og trivelige mellom låtene.
En skulle kanskje tro at når man har vært så lenge på toppen av rocke-Norge og internasjonalt som disse karene, at alle ideene er levd ut. Jeg sier ikke at det var innovativt, men holdningen de hadde fikk meg garantert til å slippe taket og gynge med. Spidergawd rocket så intenst og viste at det fint går an å levere varene og være fokusert, uten å være pretensiøse.
Tekst: Monique Mesquita
Foto: Therese C. Wangberg