Black Stone Cherry
John Dee, Oslo
24.02.2015

 

Bandets frustrasjon over en unødvendig lang dag kulminerte i et musikalsk fyrverkeri til ære for et enestående John Dee-publikum.

For Metal Hammer sitt live crew skulle onsdagens konsert med Black Stone Cherry (9/10) vært mer enn bare en konsert, planen var å gi våre lesere en «En dag med Black Stone Cherry»-reportasje. Men, det er ikke alltid ting går helt som planlagt. Etter først å ha fått beskjed om oppmøte klokken tre, fikk vi vite at bandet var forsinket og at ny tid var klokken fem. Oppvarmingsbandet var på plass, men fikk ikke gjort stort før Black Stone Cherry ankom med sitt utstyr som naturlig nok måtte først på plass, så vi var ikke de eneste som satt og ventet, og som etter hvert som tiden gikk lurte på om den ville strekke til. Klokken kvart over syv ankom endelig bussen, og grunnen: forandring i reglene for hvordan papirene bandet hadde gjort klart på forhånd skulle fylles ut. Noe som førte til at bandet ble stående på grensen i nærmere syv timer.

Men, når bandet først ankom Oslo gjorde deres road crew en fantastisk jobb, og scenen ble gjort klar på rekordtid. Dog var det så nære innslipp av publikum, at en lengre soundcheck utgikk til fordel for en kjapp linecheck. Etter at de fleste virket å ha fått tilbake noe tilnærmet hvilepuls dristet vi oss bort til road manageren for å gjøre oss til kjenne, og ble geleidet opp til bandet. Det vil si, noe intervju ble det dessverre ikke tid til, men vi fikk en liten prat med bassist Jon Lawhon. Han var veldig lei seg for at det ikke ble tid til noe mer da han hadde gledet seg til å tilbringe dagen sammen med oss, men vi beroliget han med at vi ikke klandret bandet, og at ting som dette skjer fra tid til annen. Han fortalte at turneen hadde vært av det formidable slaget, og at de var veldig glade for responsen de hadde fått for de to nye låtene som de hadde tatt med i settet, til tross for at de måtte kaste ut en kar som ropte «Gay!» under den ene av dem, The Rambler, i Danmark dagen før.

Mens vi stod og pratet, kom en av karene i crewet med et norsk flagg som hele bandet signerte. Flagget tilhørte en norsk gjeng som hadde fulgt hele den engelske delen av turneen som de hadde gjort med Shinedown og Halestorm, intet annet enn imponerende! Han fortalte også at bandet gledet seg til å spille på Ramblin Man festivalen i England i sommer, og at de også skulle tilbake dit for flere klubbdatoer i november. Ryktene vil også ha det til at bandet kommer tilbake til Europa tidlig neste år. Vi takket for praten, og beveget oss ned til resten av publikum i det oppvarmingsbandet, Shotgun Revolution fra Danmark, gjorde seg ferdig med sitt sett.

Så, etter en lang dag, og til øredøvende jubel, entret bandet scenen, og de var ikke snauere enn at de startet det hele med hitsingelen Me and Mary Jane, fra forrigealbumet Magic Mountain. Og, til tross for at de ikke hadde fått tid til noen ordentlig soundcheck virket det i alle fall fra undertegnedes ståsted som at lyden satt fra første riff. De holdt seg i den røffe delen av katalogen med Rain Wizard fra det selvtitulerte førstealbumet, og Blind Man fra etterfølgeren, Folklore & Superstition, som de neste to låtene. Tre låter fra tre forskjellige album, og som en venn av meg sa på dette tidspunktet: «De har jo brukt mer energi i løpet av disse tre låtene enn jeg har gjort hele livet!» Sanne ord, for til tross for at de hadde hatt en lang og nitidig dag, viste de ikke tegn til det på scenen. Gitarist Ben Wells og Lawhon byttet stadig plasser på scenen, og spesielt Wells gjorde en god audition for rollen som neste Duracell-kanin der han hoppet og spratt, og gjorde hver eneste rockepositur i boka i løpet av konserten. Men, om han er energisk er ikke det ordet som kan beskrive trommis John Fred Young, funnet opp ennå. Det nærmeste man kommer i å beskrive han er å sammenligne han med Animal fra The Muppet Show, og det er nesten verdt inngangspengene alene å se på han. Armer og hår flyr i en unison virvelvind, og med styrken han slår løs på trommeskinnene virker det nærmest som om han forsøker å drepe dem. Som Lawhon sa: «Jeg håper jeg aldri kommer i en nevekamp med John Fred, i så fall håper jeg han slår med knyttet neve, for om han bruker håndflaten er jeg ferdig, hehe.»

Sistemann i bandet er vokalist og gitarist Chris Robertson, og han er vel den som gjør minst av seg på scenen rent visuelt. Men, også han har utviklet seg stort som frontmann siden første gang de gjestet John Dee i 2009, og så veier han det til de grader opp med stemmen sin. Som på fjerdelåten In My Blood, fra Between the Devil & The Deep Blue Sea, og med det var også alle deres fire album representert, all den tid femtealbumet Kentucky ikke er i salg før 1. april. Robertson drar også godt nytte av sin sørstatssjarme, og skapte en god kontakt mellom band og publikum. Etter Violator Girl kjører de i gang med The Doors låten Roadhouse Blues, som fungerer som en intro til Yeah Man. Etter et par sipper av en Jim Beam-flaske, er Robertson klar for Holding On…To Letting Go, etterfulgt av kveldens andre, og nestsiste cover, nemlig George Thorogoods Bad to the Bone.

Publikum tok så ytterligere av på neste låt ut, Soulcreek, før de ble bragt ned igjen på jorden med den bevegende Things My Father Said. Deler av publikum ropte så på Reverend Wrinkle, noe som ble møtt med et ristende hode av Robertson, før Young dro i gang låten på trommene, etterfulgt av et par runder med hovedriffet. «Det er stygt gjort av deg å overrumple meg på den måten, vi har jo ikke spilt låten på åtte år!», lo Robertson mens han sendte et blikk bakover til Young. Neste stopp i programmet var første smakebit fra det nye albumet, singelen In Our Dreams. Videoen har ligget ute på Youtube en måneds tid, og publikum hadde tydeligvis gjort hjemmeleksen sin, for det var nesten like mye allsang og jubel til denne låten som resten av settet. Og det skal publikum ha for, de var kanskje det beste jeg har sett på John Dee noensinne, helg eller ukedag. John Fred Young er en dyktig trommis og et herlig skue, men hans påfølgende trommesolo var av det heller unødvendige slaget, til tross for at han også spilte munnspill mens han dro en ‘Bonham’, og spilte med bare hendene.

Når resten av bandet så kom tilbake på scenen var det klart for kveldens andre nykommer, nemlig nevnte The Rambler, som kjøres akustisk med kun Wells og Robertson. Denne gangen forløp det hele uten at noen trengtes å kastes ut, og når låten var ferdig stod jubelen i taket samtidig som nok et par øyne var ørelitte granne fuktige.

Hovedsettet ble avsluttet med en sterk trio, bestående av Maybe Someday, White Trash Millionaire, og Blame it on the Boom Boom. Spesielt de to siste låtene ga folket rockefot, og bød på allsang av høy klasse. Etter en kjapp pustepause kjørte bandet i gang første ekstranummer, deres første tilnærmede hit, Lonely Train, fra debutalbumet, før det hele ble avrundet med en hyllest til Lemmy og Motörhead, som bandet turnerte med tilbake i 2009, nemlig Ace of Spades. Kanskje ikke det mest spennende valget, men en ektefølt hyllest likeså. Med dette var en lang dag over, og både band og publikum virket særdeles fornøyde. Med et utsolgt John Dee som overøste bandet med kjærlighet er det lov å håpe at Rockefeller står for tur neste gang, de fortjener begge det. Bandet har riktignok gjestet den scenen før også, men den gang som oppvarming for Alter Bridge i 2011. Og som Robertson lovte fra scenen: det blir ikke fem år til de kommer tilbake denne gangen!

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=3050]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim