The Temperance Movement @ John Dee

The Temperance Movement
John Dee, Oslo
09.02.2016

 

Britene i The Temperance Movement tok med John Dee-publikumet tilbake til rockens vugge.

IMGP0016

Å si at det er enorme forskjeller i omstendighetene rundt de to siste gangene undertegnede har sett The Temperance Movement (8/10) er en underdrivelse av dimensjoner, siden forrige gang var sammen med 47 261 andre tilskuere på Orlando Citrus Bowl, da bandet varmet opp for Rolling Stones i fjor sommer. Men, det et to tredjedels fullt John Dee manglet i antall på Orlando-publikumet tok de igjen i pur entusiasme. De siste par konsertene har jeg ymtet frempå at Oslo-publikumet har virket litt slappe og bortskjemte over tid, derfor var det deilig å få svar på tiltale. Ikke at jeg tror entusiasmen var min fortjeneste, eller for min fornøyelse.

IMGP0185

Nei, den æren er ene og alene orkesteret selv sin. Allerede fra åpningslåten, Three Bulleits, kunne man se tendensene til hva som skulle vise seg å bli en go’ kveld i rockens navn. Og når Midnight Black kom som tredjelåt var hele publikum med på notene, og det var vel knapt en kropp som stod stille. Naturlig nok var det ikke snakk om noen moshpit, eller utpreget head banging for den saks skyld, det passer liksom ikke musikken helt. Heller var det snakk om vugging og innlevelse i musikken, slik man har sett utallige ganger blant publikum i de gamle opptakene fra 60/70-tallet av band som Deep Purple, Led Zeppelin, Jimi Hendrix, og nevnte Rolling Stones. Band som hadde en spesiell groove, og akkurat den samme grooven har The Temperance Movement.

Settet på 15 låter var godt fordelt på de to albumene, men en låts overtak til det snaut månedsgamle White Bear. Og, publikum slukte det de fikk rått, og nye låter som Modern Massacre og Magnify, ble møtt med like høy jubel og allsang som Be Lucky og Pride fra debutalbumet. Det var få låter som var savnet, men samtidig tror jeg ingen på John Dee hadde protestert om de hadde spilt alle de 22 låtene fra de to albumene. Shit au, de kunne gjerne spilt coveren sin av Blurs Tender også for den saks skyld. Men, det er jo viktig å ikke bli for grådig heller.

IMGP0156

Siden sist har gitarist Luke Potashnick takket for seg for å konsentrere seg om studiojobbing, og inn har Matt White kommet. Sistnevnte er noe mer anonym på scenen enn Potashnick, men gjør så absolutt en godkjent jobb. Resten av bandet virket også å virkelig være i slaget, og ifølge deres eget innlegg på bandets Facebook-side var det favorittshowet deres hittil på turneen. Det kunne man se på dem også der de smilte fra øre til øre, spøkte med hverandre og oste av spilleglede. Phil Campbell sang kanskje bedre enn jeg noen gang har hørt ham, og resten av bandet låt fett og tight, spesielt på låter som Ain’t No Telling hvor hele låten er et eneste stor crescendo med en jam-aktig avslutning.

Hovedsettet ble avsluttet med to av bandets beste låter, den allsangvennlige My Only Friend og videosingelen Take It Back. Etter en kort obligatorisk kom de tilbake og gjorde Battle Lines fra siste skiva, før de hentet frem hele følelsesregisteret, både i seg selv og hos publikum, med Lovers and Fighters. Med unntak av en til tider litt høy lyd, som innimellom skar litt i ørene, var det strengt tatt lite å utsette på denne kvelden. Tvert imot, og grunnen til det deles broderlig mellom band og publikum. Så er det bare å håpe at enda flere dukker opp ved neste korsvei, og gir dem en like god velkomst.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim