DRAGGED INTO SUNLIGHT + GNAW THEIR TONGUES
Pokalen, Oslo
18.01.2016
Etter fjorårets albumsamarbeid «N.V» har engelske Dragged Into Sunlight og det hollandske ettmannsorkesteret Gnaw Their Tongues lagt ut på en kort turné sammen, som foruten Oslo besøker Leeds, Helsinki, London, Antwerpen og Haarlem.
Sisteskiva til Gnaw Their Tongues (4/10), Abyss of Longing Throats, har fått brukbar spilletid her i heimen. Forventningene var derfor kanskje kunstig høye til et band, eller rettere sagt et soloprosjekt, som gjorde sin livedebut så sent som i 2015. Maurice «Mories» De Jong trakterer bassen, mens de innhyrte livemedlemmene tar seg av de elektroniske duppedittene – som for øvrig fornøyelig nok er plassert oppå en god, gammeldags gymsalbukk. En bukk! Det er scenerekvisitten sin, det. Det hele ser unektelig temmelig døvt ut, og at Gnaw Their Tongues har utspring som et gutteromsprosjekt er ikke spesielt godt kamuflert. Et band med en såpass visuell musikk (om det er et forståelig uttrykk) som Gnaw Their Tongues skjemmes stygt av at de gjør så lite ut av opptredenen. Når det i tillegg kun er bass og vokal som ikke er på boks blir dette en rimelig skuffende halvtime. Intensiteten man forventer fra skivene er kort og greit ikke til stede, og da mister Gnaw Their Tongues sin raison d’être som liveband.
En lysestake bekranset av en hjorteskalle plasseres på scenen, røyk siver ut i lokalet og lyset slukkes før Dragged Into Sunlight (8/10) går på scena. I et intervju med bandet fra noen år tilbake står det å lese at «Dragged Into Sunlight began playing to the walls and it will end playing to the walls», noe som er temmelig presist oppsummert med tanke på at samtlige bandmedlemmer foruten trommisen står med ryggen vendt mot publikum, med ansiktene inn mot veggen. Da kvintetten setter i gang med To Hieron går det hele unna i et durabelig tempo og med et avsindig volum. Begge gitaristene har doble Marshall-stacks inne på lille Pokalen, og det merkes både i øreganger og mellomgulv. Den epilepsifremkallende lysbruken gjør også sitt til at det blir en intens konsertopplevelse for Oslo-publikumet som har trosset vinterkulda, og som klumper seg sammen foran scena da Dragged Into Sunlight spiller. Vokalist T, barføtt, snerrende og hengende over mikrofonstativet, gjør null forsøk på å kommunisere med de tilstedeværende i lokalet, uten at det føles som et savn. Vokalen ligger for øvrig mer i grindcore-leia enn på skive, der det i større grad er tradisjonell death metal-growling det går i. Dragged Into Sunlight låter ekstremt tight – som det heter i Sverige: «Vilket jävla ös!». Mot slutten dabber imidlertid intensiteten noe både hos band og publikum, og da konserten brått er ferdig forlater bandet scenen uten noe mer om og men. En godt gjennomført konsert, se dem neste gang de dukker opp i nabolaget.
Tekst: Sigurd Thune
Foto: Pål Bellis