Laibach
Parkteateret, Oslo
18.01.2016

 

Laibach gjestet Oslo med sine tolkninger av udødelige klassikere fra musikalen The Sound of Music.

De industrielle kunstrocklegendene Laibach (9/10) har alltid klart å gjøre inntrykk, provosere og underholde. Med tanke på dette og at bandet nå har en 35-årig karriere på baken, der de blant annet er blitt valgt ut som første vestlige band til å spille i Nord-Korea noensinne, var det derfor ikke vanskelig å forstå at det ville stime seg til inne på Parkteatret denne mandagskvelden.

Det var et så å si fullsatt Parkteater som stod framfor en scene fylt av elektronikk, synthesizere og to store prosjektorskjermer; en Laibach-konsert er mer enn bare et band som spiller – ja, her blir det mer snakk om en helhet med lyd, lys, bilde og konsept. Og det skulle vise seg at dette ikke var noe unntak.

Til glede for oss her i nord, satte Laibach først i gang med deres egen tolkning av Olav Tryggvason – Edvard Griegs ufullførte opera – avsluttet av den norske nasjonalsangen. All norsk 17. mai-patriotisme satt til side, ble det hele fremført på mesterlig vis. Teksten i Olav Tryggvason lyder gjentatte ganger: ”Hør oss!” Dermed var det bare å spisse ørene ekstra, der konserten fortsatte med sanger om død, smerte, fordommer, innvandring og flyktningkrise, blant annet fra 2003-albumet WAT.

Etter en 15 minutters intermesso, vanket så andre del av konserten. Med godtebiter fra The Sound of Music, fikk vi både Do-Re-Mi, The Sound of Music, Edelweiss og My Favourite Things i utgaver som gjør at en kan lure på om Rodgers og Hammerstein vrir seg i graven eller klapper like entusiastisk som undertegnede. Deretter var det dessverre noen dødpunkter der samme mengde driv og energi som tidligere virket å mangle, men det kan være fordi resten hittil hadde holdt så innmari høyt nivå.

Men med Resistance is Futile som siste del av hovedagendaen, og Life is Life som siste del av ekstranumrene, ble det hele nøstet flott opp igjen med ”space nazis” og brutale skjermbilder attåt.

Det er ikke til å stikke under en stol at dette er folk som kan spille. Nivået er høyt, og publikum får både en auditiv, visuell og konseptuell pakke som fenger og underholder på så mange plan. Allikevel var det én helt som virkelig utmerket seg på scenen denne kvelden, nemlig turnerende medlem og samarbeidspartner Mina Špiler. Med stålkontroll, innlevelse, prestasjon og tilstedeværelse løftet hun konserten til et nytt nivå. Ellers virket alle andre å være i slag, og med Eber i spissen viste Laibach at de fortsatt kan.

Konserten var alt i alt snadder til gribbene, og iskald blåmandag ble litt mindre kald og blå der inne på Parkteatret.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe

Foto: Guro Torget