El Caco
Rockefeller, Oslo
09.01.2016

 

Allsang og flammer da «tyvene» fra Lillestrøm velvillig delte på byttene fra deres velfylte skattkammer.

Rockefeller feirer i år sitt 30-årsjubileum, og i denne anledning var EL CACO (8/10) invitert for å sparke i gang festivitetene. Bandet, hvis spanskklingende navn betyr «tyven», slipper i disse dager sitt syvende album, 7, og siden man ikke kan takke nei til et slikt tilbud ble det dermed til at bandet tyvstartet turneen med releasekonsert en uke før albumet ble gjort tilgjengelig for allmenheten.

Med unntak av de tradisjonelle romjulskonsertene i hjembyen Lillestrøm, har det vært stille på konsertfronten fra disse guttene en god stund, så det var et spent publikum som ventet på Rockefeller denne kvelden. Etter at den instrumentale introen, In Space All Huge Beasts Just Seem Tiny, fra det nye albumet var ferdig, gøv bandet løs på Leaving fra gjennombruddsalbumet The Search. Et noe snodig valg som åpningslåt, og lyden var heller ikke helt optimal de første par versene og refrengene. Vokalen til Øyvind Osa var også litt ute i galopp ved et par anledninger, spesielt på refrengene, men etter førstelåten var både han og lydmannen varme i sine respektive trøyer, og resten av konserten foregikk nærmest plettfritt hva deres innsats angikk.

Interessant var det også at bandet valgte å spille deres kanskje største hit, i alle fall om man skal ta publikums reaksjon med i beregningen, allerede som tredjelåt, nemlig Substitute. Du vet, den animerte videoen med katten. Men, det fikk i alle fall fart på publikum, og da vi som syvende låt ut fikk kveldens første nye, The Silver Light, hadde bandet allerede vært innom seks av bandets (snart) syv album. Og, innen de to neste fra nyskapningen, Sickness og videosingelen Curious, avsluttet hovedsettet, hadde de servert oss en låt fra det litt fortrengte fjerdealbumet, From Dirt, også. Og FOR noen låter de disket opp med i mellomtiden! Den hjerteskjærende Underneath vil for alltid være en av undertegnedes favoritter, og som så mange ganger tidligere kalte bandets fremføring frem en liten klump i halsen, men denne ble raskt svelget da den eminente åpningslåten I’ll Play, fra debutalbumet Viva! fulgte etter. På neste låt, Skeletons, er det jo lagt opp til et trommebrekk hvor Fredrik Wallumrød fikk skinne fra sin trone bakerst på scenen, mens Dislocated viste bandet fra sin mykeste side.

Etter hvert som konserten skred frem kunne man ikke unngå å bite merke i, og la seg imponere av flere tekniske detaljer: Osa fremstår virkelig som en av landets beste rockevokalister, med en basslyd denne kvelden som selveste Bent Sæther burde vært stolt av, mens gitarist Anders Gjesti leverer riff og soloer med en presisjon som er en skarpskytter verdig.

Kveldens største høydepunkt kom nok med allsangen på Equivalence som kunne imponert den mest hardbarkede søramerikanske Iron Maiden-fan (for de som ikke tar referansen: sjekk ut bandets Rock In Rio-versjon av Fear of the Dark på Youtube), og det var ikke første gangen i løpet av kvelden at publikum bokstavelig talt var med på notene. Stemningen var generelt bra konserten gjennom, og det var et sultent publikum som lystret bandets minste lille vink. Dette gjorde seg og synlig da de også sang med på de to singlene fra det nye albumet, tidligere nevnte Curious og avslutningslåten Ambivalent, til tross for at ingen av dem hadde vært tilgjengelig stort lenger enn et par uker. Da de også fikk være med å rope litt på første ekstranummer, Someone New, virket det som om de aller fleste var særdeles fornøyde. Spesielt når de også spanderte på seg litt ekstra pyro på et par av låtene, noe som fikk nesten like høy jubel fra publikum som Substitute. Etter 19 låter med et av Norges desidert beste rockeband, levert på en særdeles overbevisende måte, kan ikke undertegnede si seg annet enn enig, til tross for litt rusk i første låt og en til tider litt snodig setliste. Viva El Caco!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Pål Bellis