Kadavar – Gjennom deres egne øyne

GJENNOM DERES EGNE ØYNE
De siste årene har en bølge med skandinaviske band inspirert av 70-talls rock feid over musikkscenen, men tyskerne ville ikke være noe dårligere, så inn fra høyre kom kanskje et av de mest genuine bandene av dem alle, nemlig Kadavar. I høst kom deres tredje album, og deres særdeles sympatiske frontmann, Lupus, snakket villig i vei om albumet og byen det er oppkalt etter, Berlin.

kadavar7

Ettersom jeg har skjønt så er albumtittelen en hyllest til livsstilen i Berlin, som var viktig for utformingen av bandet, stemmer det? «Berlin er jo en stor smeltedigel av mennesker og kulturer, det er så mange som flytter hit siden det er en ganske billig by, og antagelig en av få hvor du kan bo og leve, og drive med kunst uten å måtte jobbe ved siden av. Det er en by med et veldig åpent sinn, og vi har møtt så mange mennesker som har hatt innflytelse på oss, at vi hadde aldri vært det samme bandet om vi hadde kommet fra noe annet sted. Hvert eneste gatehjørne er en inspirasjon, og når vi startet på albumet satte vi opp en liste med forslag til titler og Berlin ble satt opp som en slags inspirasjon, og når det fortsatt stod der mot slutten innså vi at selv om det er et kort ord er det stort ord i betydning. Det er hjemmet vårt, det er det stedet som gir oss energi til å holde på med dette, det er våre venner, vår base og vår familie. Så det er vel ikke en hyllest til byen som sådan, men det er mer om hva den gir oss av inspirasjon.»

Kadavar - Berlin

Bandet skrev albumet på tre måneder etter at deres forrige turné var avsluttet i desember 2014, og til forskjell fra tidligere spilte de ikke inn albumet i sitt eget studio denne gangen. «Da vi begynte hadde vi hovedsakelig bare deler av noen låter på telefoner og iPad’er, og ingenting ferdig. Så vi spilte inn demoversjonene i vårt eget studio, før alt ble spilt inn på nytt i Candy Bomber Studios. Både fordi vi hadde lyst til å prøve noe nytt og fordi de har mye kulere utstyr. Alt ble gjort live og analogt, og etter det sendte vi det til Pelle Gunnerfeldt i Sverige som mikset det for oss. Tidligere har det jo vært trommisen vår, Christoph, som har gjort alt dette arbeidet, noe som på en måte er kult, og ikke minst billig, men vi ville ha flere folk involvert denne gangen. Det kan være litt dumt å bare være musikerne i studio, for da har du ingen som ser på det med helt andre øyne til å foreslå ting som du kanskje ikke ville tenkt på selv. Det er jo også vårt første studioalbum med vår nye bassist, Simon, og tidligere var det bare meg og Christoph som skrev låtene, men nå var alle tre involvert. Simon har også en litt annerledes musikksmak som oss, samtidig som han har en annen spillestil, han spiller nesten som på gitar til tider. Hvilket gir meg mer frihet til å spille bare akkorder og konsentrere meg mer om vokalen, som igjen gir han rom, så kanskje det er derfor musikken har endret seg litt også denne gangen. Det er jo hele to år siden han ble med. men siden den gang har han jo måtte spille noen andre sine bassganger, så jeg tror nok han er glad for å kunne lage sine egne og spille dem nå.»

kadavar3

For første gang har de også med en sang på morsmålet, nemlig bonussporet som er coveren av Nicos Reich Der Träume. «Når vi er et tysk band som kaller et album for Berlin, så syntes vi det hadde vært litt teit om vi ikke hadde hatt en sang på tysk også. Så vi sjekket mange låter som handlet om Berlin. Men, de fleste kule sangene om Berlin er fra før muren falt, og vi kunne aldri i livet sunget om det. Så en dag kom Simon med denne låten, som jo ikke akkurat handler om Berlin, men linken er at Nicos grav er jo der, og den fikk aldri noen ordentlig utgivelse så det er ikke så mange som kjenner til den. Dessuten passer rekkevidden på stemmen hennes perfekt med min, og den gav oss nok rom til å gjøre om litt på arrangementet og å bruke andre instrumenter, vi brukte blant annet en del orgel. De fleste låtene vi spiller inn pleier å ha rundt seksten spor, men denne hadde over hundre, så vi fikk virkelig lekt oss i studio. Så det er en spesiell låt som kanskje ikke passer helt med resten av albumet, men for oss er den viktig. Derfor ble vi også litt skuffet over at den bare ble et bonusspor, men det var noe labelet bestemte. Jeg er uansett glad for at vi gjorde den, selv om det var virkelig vanskelig for meg å synge på tysk, fordi jeg vanligvis har en veldig sterk aksent som jeg måtte holde tilbake her.»

Med sin særdeles positive energi er See the World With You Own Eyes en låt som skiller seg ut fra resten av albumet. «Det var den siste låten vi gjorde ferdig, og jeg var ikke engang sikker på om vi burde ha den med på albumet, fordi jeg syntes den nesten hørtes litt for pen ut. Det ble ganske tidlig klart at den handlet om vårt første møte med USA, hvor jeg klarte å ødelegge motoren på vår 64-modell Ford Galaxy, vi mistet bagasjen vår, vi hadde ikke noe kredittkort eller penger og ikke noe sted å bo, så det var en tøff periode. Men, til tross for at vi også mistet bassisten vår mot slutten, var det også en fin periode, i alle fall for meg og Christoph, og vi står nok enda nærmere hverandre i etterkant. Så jeg dyttet alt det inn i teksten, spilte den inn og dro til kjæresten min i Amsterdam. Så ringte de andre i bandet meg og sa at det hadde gjort den større med mer koring og enda større refreng. Og jeg tenkte at den er jo alt for stor allerede, folk kommer til å hate oss nå, og selv om jeg ble mer vant med den etterhvert var jeg fortsatt ikke sikker på om det var riktig for oss. Men, så så jeg at Fenriz hadde nevnt den på bloggen sin, og sa at det var hans favorittlåt på albumet, så da tenkte jeg at kanskje den var grei allikevel.»

Nye innspillingsmetoder og bassist til tross så har bandet opparbeidet seg et så distinkt sound at også det nye albumet låter umiskjennelig som Kadavar «Både jeg og Christoph har studert lydteknikk, og han har hatt sitt eget studio siden han var seksten. Han har også kjøpt flere bøker om hvordan The Beatles spilte inn sine låter, så han har lært seg hver eneste vinkel på hver eneste mikrofon på hver eneste låt de har spilt inn. Så når vi startet pratet vi om hvordan alle stonerbandene vi hørte på var så voldsomt produsert, med fet gitar og alltid veldig høyt. Men det kommer jo til et punkt hvor det ikke kan bli høyere og større, samtidig som vi også bare var tre stykker. Så vi tenkte «la oss bare bruke to mikrofoner til trommene, og en til gitaren, la oss gjøre det simpelt. La oss strekke det godt ut med bassen langt til høyresiden, gitaren langt til venstresiden og trommene i midten slik at musikken får plass til å puste. Hvert instrument er jo like viktig, men med enkelte stonerband kan man nesten ikke skille de forskjellige instrumentene fra hverandre. Så det var viktig for oss, å ha et slags super stereo panoramabilde, hvor vi gir hvert instrument mye plass slik at du kan høre hva hvert av dem gjør. Det var idéen vår fra begynnelsen av, og selv om Pelle Gunnerfeldt har lekt litt mer med lyden på det siste albumet, skjønte han vårt lydbilde, og har bare tatt det et steg videre egentlig.»

kadavar2

Det er jo veldig mange band som gjør det sterkt i samme sjanger som dere om dagen, hva tror du er grunnen til at denne typen rock er så i vinden som den er? «Jeg tror det har med det å gjøre at folk er møkklei digitale innspillinger, og det har ikke noe å si om det er doom, metal, retro eller proto eller hva de velger å kalle det, til syvende og sist er det rock & roll alt sammen; jeg tror det er det folk vil ha igjen, ærlig og ekte håndlaget rock & roll, ikke det overproduserte greiene. Jeg synes det spesielt gjelder metallen som kom ut når jeg var tenåring rundt årtusenskiftet, hvor trommene bare går klikk-klikk-klikk-klikk, og det er titusen gitarspor, det har aldri virket ekte for meg. Men, når jeg hører de tidlige Iron Maiden albumene tenker jeg «slik burde metal låte». Metalindustrien derimot forsøkte hele tiden å lage ting enda større, med keyboards, orkester og totusen forskjellige vokaler, men det fantes ingen måte å gjøre det interessant på igjen. Så flere gikk tilbake til røttene, og Witchcraft var vel en av de første som begynte å spille inn live og analogt i studio igjen, så kom band som Graveyard, Horisont og nå også Blues Pills og dannet denne bølgen, som bare fortsetter å vokse. Og det de gjør er at de kan spille låtene live akkurat som de høres ut i studio. Så har det kanskje også med det å gjøre at folk som hører på slik musikk også liker å kjøpe plater, noe som er et stort pluss i forhold til andre sjangre. Dessuten er verden såpass liten nå at om du har et band og folk liker deg kan du veldig fort være kjent over hele verden, i alle fall blant en viss mengde mennesker, og det gir band sjansen til å turnere i mye større grad.»

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Nuclear Blast promotion