Blekkmetal, Bergen

BLEKKMETAL
USF Verftet, Bergen
13-14.11.2015

 

Fredag
Det er definitivt forskjell på da og nå. Blekkmetal-festivalen samler sammen et flott knippe orkestre som alle på sin måte fortsatt er aktuelle, noen er blitt betraktelig mer kjente enn andre. I gamle dager stod det gjerne en fem-seks folk og solgte kassett-demoer, det var muligens noen cd-er og vinyler i omløp også. Husker selv at jeg solgte en 10-15 demoer til folk jeg ikke kjente fra før av på Metal Night i 1994, og det var storveis. Nåtidens merchandisehandel har stort sett det meste, og alle bandene har gitt ut plater. Jeg husker hvor spennende det var hver gang det kom ut en ny plate, og hvor helvetes fett det var når det fra tid til annen var konsert. Husker også veldig godt at jeg var innom Apollon, Bergens beste platebutikk, for å høre på den første Burzum-platen. Det fikk jeg ikke lov til. Innehaver Engelen sa klart ifra om at de «som vet ka det går i» kjøper platen uhørt, dette er ikke musikk for alle. I 1993 var jeg 15 og godt over gjennomsnittet interessert i black- og death metal.

Enslaved
Enslaved

Det hører med til historien at jeg kjøpte platen, og hørte på den hjemme på rommet veldig lavt. Det var jo tross alt skumle greier dette her, og hvem vet når man eventuelt skulle bli besatt av djevelen.  Enslaved (9/10) var ett av disse tidlige bekjentskapene, først på Metal Night (i 1994?) på Verftet. De hadde akkurat sluppet Frost (tror jeg) og spilte en del sanger fra denne, den gangen åpnet «Lifandi Liv Undir Hamri» ballet. Fortsatt er dette min favorittlåt med bandet. Nåtidens konsert åpner med en enormt fet «Heimdalr» etterfulgt av «Jotunblod». Grutles vitser holder et knusktørt nivå, og materialet fordeler seg meget bra mellom «Yggdrasil»-demoen (1992), «Vikingligr Veldi» (1994) og «Frost» (1994), mens «Alfablot» er hentet fram fra «Eld» (1997). Det er ingen tvil om at låtene fortsatt har en ekstrem tyngde, både som referanse fra en svunnen tid, men også som en dokumentasjon av bandets inspirasjonskilder og udiskutable talent. Bandet var allerede da ambisiøse arrangementsmessig, og låtene har definitivt tålt tidens hoggtenner. En enormt skikkelig utført konsert med et av datidens så vel som nåtidens store trekkplastre. Det blir også plass til en premiere, nemlig instrumentalen «Norvegr» som bandet visstnok ikke har spilt live før. Personlig skulle jeg selvfølgelig svært gjerne ha hørt «Lifandi Liv Undir Hamri», men når man får «Loke», «Slaget I Skogen Bortenfor», «Fenris» og «Allfadr Odinn» som perler på en snor blir det vanskelig, selv for meg, å hente fram min indre grinebiter.

Aeternus
Aeternus

Et annet band som fortsatt holder på er Aeternus (7/10). Medlemmer har kommet og gått. Tidligere bassist Nicola bodde nede i gaten for meg i gamle dager. For oss i gaten var hun og Janto (Hades) ekstremt tøffe. Det var også vokalist Ares som titt og ofte var å se på Laksevåg. Ares har holdt bandet gående siden debut-demoen i 1992 fram til nå, og bandet holder dødsmetallen sin svært ekte. Det framføres låter fra demodagene og fram til «Shadows Of Old» (hvis ikke jeg tar helt feil). «There’s No Wine like the Blood’s Crimson» fra «…And So The Night Became» (1998) gjør seg fortsatt bra. Gitarist Spectre, trommis Phobos og bassist Frode Kilvik (Krakow) støtter svært godt opp over og under Ares’ meget gode vokal. Gutturalt og brutalt.

Gehenna
Gehenna

Gehenna (8/10) holder også fortsatt koken, og åpningen med «The Shivering Voice of the Ghost» etterfulgt av «Morningstar» er urfet. «Ad Arma Ad Arma» (fra «Malice») og «Death To Them All» (fra «WW») gjør seg også veldig godt. Fra å være et ganske melodiøst, mørkt og mystisk fengende band har de med tiden blitt et ganske så brutalt band som ikke nødvendigvis kom til Bergen for å underholde, de kom for å fortelle oss om død, pest og Satan. Fundamental misantropi og ingen antydning til livsglede. Dette er vel det nærmeste vi kommer nittitalls-følelsen på Verftet denne helgen om vi ser vekk fra trommeslager Dirge Reps sammensatte band dagen etter.

Hades Almighty
Hades Almighty

Hades Almighty (8/10) imponerte faktisk, for første gang på lenge. Frontet av bandets nye vokalist Ask Ty, kjent som Kampfars trommis, var det en helt ny energi tilstede i bandets til tider noe baktunge musikalske uttrykk. Det var rett og slett et nytt band på scenen. Friske og høye spark fra main man Jørn Inge Tunsberg, showmanship også fra bandets ferske bassist R.I.P Meister, og som antydet, en formidabel tilstedeværelse på scenen fra den ferske vokalist, som kunne by på en kraftig stemme og full troverdighet i kraft av utstråling og energi. Det nye materialet fra «Pyre Era, Black!», bandets ferske EP, tyder også på at bandet må følges tettere i fremtiden.

Gaahls Wyrd
Gaahls Wyrd

Gaahls Wyrd (8/10) var det knyttet mye spenning til. Det nye bandet skulle presentere Gaahls forankring i sjangeren, men også hans variasjon. Konserten startet litt statisk med et ganske stillestående band, og et utvalg Trelldom-låter. Utover i konserten glir det hele, via God Seed, over i et fokus på gammelt Gorgoroth-materiale. I løpet av settet vanker det også en gjesteopptreden fra Gaahl sine eks-kollegaer i Wardruna, Kvitrafn og Lindy Fay Hella. Summa summarum ble det en konsert som trygt introduserte og etablerte Gaahls nye band ved hjelp av gammelt materiale. Ingen går vel heller misfornøyd hjem etter å ha fått «Carving A Giant», «Sign Of An Open Eye», «Exit – Through Carved Stones» og «Wound Upon Wound» på rekke og rad.
Lørdag

The CLASP Ritual (6/10)
The CLASP Ritual (6/10)

Skarve fire minutter før The CLASP Ritual (6/10) skal starte inne på Verftet, kan en observere Dirge Rep, mannen nevnt som initiativtaker og organisator av ritualet, løpe nedover bakken utenfor, slepende på en trillekoffert. Således lå det i kortene at starttidspunktet for den kommende konsert og åpningen av festivalens musikkdel denne andre dagen ville bli noe forskjøvet. Ganske riktig var bandet på scenen noe senere enn forespeilet i programmet, men gjestevokalist Devilish’ (Cult of Fire) hatt gjør en tilgivelse såre enkelt. Her snakker vi isseklede som går Papa Emeritus i Ghost en høy gang. Første del av settet er viet to covere av Master’s Hammer, deretter kommer Gaahl på scenen, hvor allerede Skagg er på plass som en del av backingbandet, også bestående av ikke ukjente Iscariah, Thurzur, og allerede nevnte Dirge Rep, alle sammen figurer godt kjent fra diverse store norske band. Med Gaahl og Skagg på scenen, hva er vel ikke mer passende enn en fremføring av Gaahlskaggs «I Am Sin»? En lar seg ikke helt overbevise av Gaahls vokale fremføring, men så er lyrikken og låten noe som hører til langt tilbake i tid, så patos kan ikke nødvendigvis forventes på samme ungdommelige måte nå som den gang. People change. Taakes egen Hoest kommer så kappekledd på scenen og tar unna to Burzum-coverlåter, før Skagg gjør vokal på litt finsk gammelskole-Beherit. Ja, foruten Deathcult-materialet er hele konserten en hyllest til flere av bandene som dro det hele i gang på global basis, litt slik Blekkmetal i seg selv er en hyllest til den tidlige norske scenen. Det er bare synd at hyllesten mest tar skade av forferdelig lyd og til tider lett skranglete fremføring – fordi om det egentlig kan sies å være autentisk i forhold til enkelte av de utvalgte coverlåtene.

Old Funeral
Old Funeral

Old Funeral (7/10) har ikke stått på en scene som dette på tjueseks år ifølge det som blir sagt fra scenen, og skal en tolke utsagn fra blant andre Abbath, så var det like greit. Imidlertid er det i form av en slags dannelsesreise i den tidlige scenen interessant å få med seg bandets death metal-inspirerte uttrykk, fordi om materialet jo tidvis bærer preg av ungdommelig uklarhet. Bandet er dog etablerte rockere i 2015, og selve fremføringen og dialogen mellom låtene er showmanship slik det skal være. Men som antydet, det blir aller mest for nostalgikere og historieinteresserte.

Helheim
Helheim

En av platene som tidlig ble kvernet ut av Pyttens studio i Grieghallen var Helheims (8/10) Jormundgand. Tross at bandets to vokalister neppe klarer å emulere platens falsettskrik, var resten av konsertens gjennomgang av albumet i sin helhet en solid gjerning. Bandet var som alltid profesjonelle i fremføringen, og materialet gjør seg veldig bra med et bunnsolid lyduttrykk. Ikke minst er det som vanlig en fryd å følge med på bandets leadgitarist og bandets trommis, og de små detaljene de står for. I bakkant av bandet var det full videoproduksjon gjennom hele settet. Som en bonus serveres publikum helt til slutt «Dualitet og Ulver», hvor Hoest fra Taake selvfølgelig stiller opp og tar regi på samme del som på plate og video til samme låt. Helt til slutt kroner Helheim verket med en hyllest til Bathory gjennom en framføring av «Home Of Once Brave». Med den avslutter Helheim konserten sin med publikums fulle oppmerksomhet.

Kampfar
Kampfar

Kampfar (9/10) har denne oppmerksomheten med seg helt fra første tone. De fremførte et sett bestående av utelukkende gammelt materiale, som jo er noe ironisk med tanke på at bandets nye plate «Profan» vel ble sluppet samme helg. Konserten blir folketonetung, som nær sagt er en selvfølge siden bandets tidligste materiale er i fokus. Sikkert som alltid, får vi servert gamle perler som «Valdogg», «Hymne», «Norse» og «Troll, Død, og Trolldom», men også en litt nyere låt i «Lyktemenn», og en gammel Mock-låt – bandet som ble til Kampfar. Dolk og gjengen strålte på scenen, og det er egentlig ikke så mye annet å si enn at bandet er et sikkert kort i livesammenheng.

Taake
Taake

Siste band ut på den første og siste Blekkmetal-festivalen var Bergens stolthet, Taake (8/10). Ikledd skjorte med anti-islamsk symbolikk, ledet Hoest oss gjennom en kavalkade bestående av nytt så vel som gammelt materiale. Blant annet de tre første låtene på «Hordalands Doedskvad», for anledningen dedikert til Blekkmetals mentor Jannicke Wiese-Hansen. «Myr» ble viet litt tid, det fikk også «Hennes Kalde Skamlepper». Denne førte med seg full posering fra bandets gitarister, tydelig ivrige av ideen om kjølige skamben. Taake er alltid en fryd live, ironisk nok, og bare det å høre Hoest endre sine egne tekster med vitende og vilje gir konsertene det lille ekstra. “Gjennom fitten, og inn i ræven” finner du ikke i den originale teksten til «Doedskvad 1», for å si det slik.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland, Pål Lystrup.

Foto: Christian Misje