Krater 2015
Pokalen, Oslo
13-14.11.2015

Fredag
Denne helga ble Krater arrangert for andre gang. I motsetning til i fjor foregikk alt sammen nede i første etasje på Pokalen i år, og ikke oppe på Vulkan. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilken profil årets festival har lagt seg på – bandene på plakaten er rimelig underground, men det er selvsagt ikke til hinder for fete konsertopplevelser av høy kvalitet. Snarere tvert imot, og jeg finner få grunner til å være gnien på poenggivningen.

Nykommeren Nachash (8/10) har fått æren av å åpne ballet, og leverer en konsert som gir flere enn meg bakoversveis. Det er tydelig at mange av festivalgjengerne har sett frem mot bandets livedebut ettersom en del folk allerede har funnet veien til Pokalen selv om det er tidlig konsertstart. Nachash spiller black metal, men de er mer beslektet med band som for eksempel Master’s Hammer enn tradisjonell norsk black metal. Riffene er mer thrasha, og låter innmari breiale live. Med bare en EP i bagasjen, Conjuring the Red Death Eclipse, består liverepertoaret for det meste av denne, men vi får også høre to nye låter. Det riffes, synges, og ikke minst trommes som besatt, og en skulle virkelig ikke tro at dette var første gang Nachash står på en scene. I motsetning til mange andre nye black metal-band er det forfriskende å se et nedstrippet band uten sminke, røkelse, hetter, blod og annen staffasje. Overraskende kul konsert, og et band verdt å holde øye med fremover.

Bandet tidligere kjent som Hæ?, det vil si Audiopain (7,5/10), er neste band ut denne fredagskvelden. De har holdt det gående siden midten av nittitallet, og spiller fortsatt kompromissløs thrash metal i et rasende tempo. Vokalist og gitarist Sverre Dæhli har tidenes Lemmy-føring på mikrofonstativet – at det i det hele tatt går an å synge med halsen i den stillingen er rimelig imponerende. Det er fullt øs allerede fra første låt, og det raske tempoet og energien beholdes gjennom hele konserten. Dæhli annonserer fra scenen at det i år er tretten år siden EPen Revel In Desecration kom ut, og det markeres ved at de spiller to låter derfra. Jeg har aldri tatt helt av på Audiopain i albumformat, men live gjør de en god figur og det låter rimelig kult uten at det tar helt av for min del.

Bare et par dager før festivalen skulle gå av stabelen, så måtte svenskene I Nightmare City seg nødt til å avlyse opptredenen sin på Krater av familiære årsaker. Nekromantheon (8/10) steppet inn som erstattere, og trommeslager Christian «Kick» Holm ble dermed nødt til å spille to konserter på rad ettersom han spiller trommer i Audiopain også. Det så ikke ut til å være et problem, for Nekromantheon leverer en energisk og aggressiv konsert – til publikums store fornøyelse. Sindre Solem vitser med at «Vi er Nightmare City fra Sverige» og skryter av Nachashs scenedebut tidligere på kvelden som han synes var «jævlig, jævlig fett». Det har Solem rett i, men det samme kan man si om Nekromantheons konsert. I løpet av settet er vi innom Metal Vendetta fra Speed n’ Spikes Vol. III, Devolutionary Storms fra Divinity of Death og Rise, Vulcan Spectre, tittelsporet på deres seneste fullengder, før det utbringes en skål for nylig avdøde Phil «Philthy Animal» Taylor og låta Divinity of Death spilles til ære for ham. En knall konsert avsluttes med Twelve Depths of Hades – og Nekromantheon viste seg som en god erstatter for Nightmare City.

Etter den altfor korte konserten på Til Dovre Faller (R.I.P.) tidligere i høst, var spenningen stor før Black Magic (7,5/10) skulle gjøre det som antageligvis ble deres siste konsert – dessverre. De åpner med rolige låter med et 70-talls bluesaktig preg som for meg er ukjent, og som jeg har forstått er uutgitte låter. Jeg er ikke alene om det, resten av publikum er også rimelig stillestående og venter sannsynligvis på det samme som meg: Låter fra eminente Wizard’s Spell, en av de beste heavy metal-utgivelsene fra Norge. Det tar seg litt opp når de covrer Quartz – Satan’s Serenade, men det tar ikke av før Death Milita som for anledningen er slått sammen med Thunder of the Undead. Vokalen til Jon gir meg frysninger og bandet låter veldig, veldig bra, men det er synd at Black Magic velger å spille få låter fra nevnte Wizard’s Spell. De avslutter med en kul cover av Saxon-Princess of the Night, men det blir bare et lite plaster på såret. Det er vanskelig å gi poeng på gigen, for konserten og utførelsen var absolutt bra, men skuffelsen er der likevel. Det er vel først og fremst forventningene mine som ikke ble innfridd, og når Black Magic har vanvittig bra materiale på samvittigheten føles det unødvendig å skulle fylle deler av settet med coverlåter.

 

(8/10) er ikke akkurat det bandet som har rent ned konsertlokaler over hele verden, og det er andre gangen de spiller i Norge. Første gangen var på Beyond the Gates i fjor, og konserten der bar preg av grøtete lyd som bidro til at opplevelsen ikke ble fullt så bra som den kunne vært. The Ruins of Beverast spiller atmosfærisk black metal med innslag av doom, og låter riktig så mørkt og godt som siste band ut på første dagen av årets Krater. Riffene og den messende vokalen er hypnotiserende, og det er en massiv konsert tyskerne gir oss her. Lyden har gjennomgående vært bra hele kvelden, all ære til lydteknikerne, og etter å ha kastet et raskt blikk bort på miksebordet er det tydelig at det ikke er en lett jobb å skru lyd på et band som The Ruins of Beverast der det til enhver tid skjer mye i lydbildet – det så ut som lydteknikeren hadde hendene fulle. Settet blir godt mottatt av publikum, og det er tidvis høy headbanging-faktor i de fremste rekkene. Uten å ha særlig god kjennskap til bandets diskografi, får jeg med meg at midtveis i settet spilles Between Bronze Walls fra debutalbumet Unlock the Shrine, med sin seige, lange intro som etterfølges av episk, melodiøs riffing. Vi får også The Clockhand’s Groaning Circles fra samme utgivelse, noe publikum definitivt setter pris på. Settet er ganske langt, og etter hvert begynner det å bli litt glissent foran scenen. Golvet på Pokalen er ubarmhjertig hardt å stå på en hel kveld, men den harde kjernen av fans holder likevel ut til siste konsert er slutt.

Lørdag
Black/death metal-bandet med et navn som gir deg henvisning til logoped når du forsøker å uttale det, Khthoniik Cerviiks (3/10), virker ikke spesielt komfortable der de står på Pokalen-scenen klokka halv åtte. Fremføringen virker urutinert, og i sine verste stunder minner bandet mer om et satireprosjekt enn et seriøst band. Stemningen ute blant publikum er også rimelig fattet. Tyskerne beveger seg så smått inn på scenekameratenes Nocturnus’ enemerker med sitt futuristiske sound og tekstunivers, uten å være på samme lengde- og breddegrad når det gjelder kvalitet. I ærlighetens navn skal det sies at konserten tar seg opp utover i settet, men helhetsinntrykket er ikke noe å sprette rieslingen for. Danke schön, takk og farvel.

Svenske Maim (6/10) er like langt unna å finne opp kruttet på nytt som Gunde Svan er å vinne et nytt OL-gull, men stier opptråkket av band som Entombed og Dismember må gjerne vandres av flere. Vi snakker om death metal der lynende soloer avveksles av groovy doom-riff. Maim får en betraktelig bedre mottakelse enn Khthoniik Cerviiks, og det musikalske trøkket er også i en annen liga. Bandet lar instrumentene ta seg av snakkingen, og gjør få forsøk på å kommunisere med publikum mellom låtene. Det er synd, man tar seg selv i å tenke at Maim hadde gjort seg med en breial frontfigur som gikk rett i strupen på publikum. I tillegg får vi i overkant mange gjespepartier og tendenser til jam, og det kan selvsagt ikke passere ustraffet.

Svenskene i Mindless Sinner (8,5/10) åpner konserten med at vokalist Christer Göransson dediserer første låt til de omkomne under terrorangrepet i Paris natt til lørdag. Låta er passende nok We Go Together fra Turn On The Power, og teksten i låta gjør et sterkere inntrykk enn normalt når man tar i betraktning det som har skjedd: «The people and the music // We are living and dying for the music» og «We go together // And it should be forever». De følger opp med I’m Gonna (Have Some Fun) fra samme utgivelse, og det er tydelig at dette er låter publikum kan – det headbanges heftig på første rad og folk synger med. Det er heller ikke så rart, for Mindless Sinner er virkelig i storform. Göransson har fortsatt stemmeprakten i behold, og synger rett og slett skikkelig bra konserten igjennom. Både han og resten av bandet utviser i tillegg en spilleglede det er vanskelig å ikke la seg påvirke av. Mindless Sinner har ikke gitt ut noe siden 1986, men har nå kommet med en ny utgivelse, The New Messiah, som det blir spilt tre låter fra. De nye låtene høres lovende ut, særlig Where Worlds Collide, men de gamle er likevel eldst, og jeg storkoser meg gjennom låter som Broken Freedom, Screaming for Mercy (dedisert til Phil «Philthy Animal» Taylor), Here She Comes Again og Master of Evil som avslutter settet.

Festivalens nest siste band er det amerikanske bandet Midnight (8,5/10), som høres ut som en god blanding av Venom og Motörhead. Det er rølpete, aggressivt og innmari fett. En av de første låtene er Evil Like a Knife fra No Mercy for Mayhem, og herfra og ut går det i et spenna renn. Vokalist Athenar og livegitarist Commandor Vanik er flere ganger oppe på gjerdet som skiller publikum fra scenen, og det er spredte tilløp til crowd surfing fra publikums side – noe som sjelden er en suksess, og heller ikke denne gangen. Midnight pløyer gjennom låter som Satanic Royalty, Lust Filth and Sleaze før det er klart for nok en hyllest til Phil Taylor denne kvelden: En cover av Motörhead- No Class med Hades fra Omega på gjestevokal.  Det er omtrent ikke tid til å puste mellom låtene, og rett etter coveren er det klart for min favorittlåt av Midnight, nemlig You Can’t Stop Steel fra Satanic Royalty. Det rundes av med Endless Slut og Sadist Sodomystic Seducer og avslutter med at bandet er over gjerdet, klatrer langs veggen og stanger hodet i høyttaleren. Passe rock’n’roll!

(8/10) var utvilsomt det bandet de fleste hadde kommet for å se, og selv om bandet ikke er spesielt kjente utenfor en engere krets av death metal-connoisseurer lå det store forventninger i lufta da Mike Browning og gutta inntok scenen og gjorde seg klare til sin første konsert i Norge noensinne. Nocturnus går rett på sak, og åpner med Lake of Fire fra kultskiva «The Key». Det er stramt, proft og durabelig trøkk. Amerikanere skal ha for det, de skjønner at en sceneopptreden består av mer enn å bare fremføre låtene sine uten mer om og men. Browning informerer et begeistret publikum om at bandet skal spille hele «The Key», som vel er nøyaktig det 99% av alle fremmøtte ønsker å høre. Med fem tettbygde karer i fullt øs på scena og suveren lyd fra PA-en stemmer det meste under denne konserten. Etter Empire of the Sands er det klart for ekstranummer, og her får vi uortodokst nok Undead Journey, som er bonussporet på CD-versjonen av «The Key». Om dette er noe skuffende gjør Mike Browning bot på skaden da han annonserer at bandet skal spille et par Morbid Angel-låter, og da naturlig nok fra «Abominations of Desolation», det første albumet Morbid Angel spilte inn, men ikke ga ut før i 1991. Demon Seed og Angel of Disease blir møtt med stor entusiasme fra salen, men helt av tar det ikke før kveldens aller siste låt – selveste Chapel of Ghouls! Spesielt kulere avslutning av en konsertkveld skal det godt gjøres å få til.

 

Tekst: Mari Thune, Sigurd Thune

Foto: Pål Bellis