Mustasch @ Rockefeller

Mustasch
Rockefeller, Oslo
20.11.2015

 

Mustasch
Mustasch

Det første som slo en i det man entret Rockefeller denne fredagen var stemningen, som var veldig forsiktig. Noe som gjenspeilte seg i at det var fullt mulig å komme frem til første rad uten å støte borti et annet menneske både før konserten startet, og frem til i alle fall en halvtime ut i showet da undertegnede tok turen litt lenger bak i lokalet for å ta tempen på publikum der. Hvorvidt dette var fordi folk hadde de grusomme hendelsene i Paris uken før i tankene skal være usagt, men en noe rar stemning var det i alle fall i luften. Det neste man la merke til var sceneoppsettet til Mustasch (7/10), en vegg av amper dekket med LED-paneler som prosjekterte videoer ga bandet visuelt oppløft siden sist de var på besøk.

Mustasch
Mustasch

Bandet startet med tittellåten fra sin nyeste fullengder, Testosterone, og frontmann Ralf Gyllenhammar var i sitt sedvanlige ess fra starten av, der han både poserte og flørtet uhemmet med publikum. Neste låt, Black City, bragte enda mer av hva den første lovet, nemlig testosteron. Dessverre var dette den eneste låten fra det glimrende andrealbumet, Ratsafari. Bandet nødt godt av den (stort sett) sedvanlige gode lyden på Rockefeller, og bandet låt tight. Samtidig har Gyllenhammar en sterk stemme i klasse med Ian Astbury, som med sin autoritet tar kontroll over lokalet. Når så en av de største selvfølgene i settet, Down In Black, løftet stemningen til det nivået man forventer på en rockekonsert, og bandet etterpå holdt et godt grep om publikum med låter som Bring Me Everyone, Heresy Blasphemy og den gamle kjempen Homophobic/Alcoholic, kunne man ikke unngå å kose seg. I mellom disse låtene fikk man også en noe unødvendig trommesolo av nykommer Robban Bäck, og det ultimate publikumsfrieriet under låten Borderline: Gyllenhammar tok med seg gitaren ned blant publikum, gikk bort i baren og bestilte en shot mens han spilte en solo, skålte med alle han støtte på på hans vei tilbake mot scenen, og tok nevnte shot midt ute blant publikum. Når publikum så snudde seg mot scenen igjen hadde gitarist David Johannesson, og bassist Mats Johansson benyttet avledningsmanøveren til å bytte instrumenter, og førstnevnte serverte en improvisert bass-solo. Slike småting er blant det som gjør det gøy å gå på konserter, nesten så mye at man klarer å overse en gjeng idioter som hele konserten står og roper på den andre selvfølgeligheten i setlisten, Double Nature, bare for å prate under hele låten og brøyte seg vei ut med en gang den var ferdig. I tospann med I Hunt Alone var dette avslutningen på hovedsettet, og etter de sedvanlige minuttene med litt spredt klapping kom de ut igjen og ga publikum tre låter til med Be Like A Man som høydepunktet. En kan saktens lure litt på hvorfor band fortsatt insisterer på å gå av scenen for så og komme tilbake og gjøre fake ekstranummer. Publikum vet jo at de kommer allikevel, så de gidder jo knapt å klappe lenger, og derfor har også flere og flere band sagt at de heller blir på scenen og spiller de siste låtene som allerede er på setlisten uansett. Men, dette er vel strengt tatt ikke et Mustasch-fenomen, så de skal slippe å måtte unngjelde for hva tusener av andre band også gjør. Gutta leverte tross alt et friskt show, og ikke minst låter de fortsatt fett som få!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim