Thulsa Doom
Rockefeller, OSLO
23.10.2015
Siden Thulsa Doom (10/10) gjenforente seg i 2013 har de spilt et knippe utvalgte konserter rundt om i landet hvor det gjennomgående temaet har vært at de har spilt hele utgivelser fra sin egen katalog. Det begynte pent og pyntelig med EP’en She Fucks Me, som her i Oslo ble fremført foran et utsolgt Last Train. Deretter fulgte førstealbumet The Seats Are Soft But The Helmet Is Way Too Tight, som solgte ut John Dee to ganger for ganske nøyaktig ett år siden. Derfor var det bare naturlig at det i år var tid for andrealbumet …And Then Take You To A Place Where Jars Are Kept, og at de også tok et steg videre til Rockefeller.
Det hele begynte dog med deres småfrekke cover av Pentagrams Be Forewarned, før man fikk tittellåten fra forannevnte EP. En sterk åpningsduo, og perfekt oppvarming for kveldens «hovedperson»: …Jars… Bandet spilte albumet i rekkefølgen som er på utgivelsen så den neste timen bød på få overraskelser i så måte. Men, med låter som Kick Me, Shot By Both Sides, Got To Have Mine, Generation 71 og Machine Of Oslo, er behovet for slikt særdeles lite. Flere av låtene hadde bandet aldri spilt live før de startet på denne lille turnéen, men dette var ikke merkbart for oss i salen. Alle sangene låt minst like bra som på skiva, såpass at jeg var sikker på at jeg hørte koringen under soloen til Learn From TV til tross for at ingen på scenen var i nærheten av noen mikrofon, og lydmannen heller ikke var bortom noen spiller og satte på noe forhåndsinnspilt lydspor. Denne fantomkoringen er et godt bilde på hvor godt bandet klarte å gjenskape stemningen fra albumet live. Papa Doom blir bare bedre og bedre i rollen som frontmann med glimt i øyet, og har hele tiden hatt stemmen til å bakke det opp, mens El Doom virkelig fikk skinne som en ekte norsk gitargud. Spesielt under albumets avslutningslåt, Papa Doom Preach (Where Jars Are Kept), og siste ekstranummer, Birthday Pony, vartet han opp med noen herlige solopartier i samspill med Doom Perignon. Interessant var det også å se hvordan bandet hadde løst vokaldelingen på de to låtene fra bandets siste album, som ble utgitt etter at Papa hadde sluttet i bandet og Perignon hadde tatt over hans rolle. De to delte broderlig på mikrofonen både på åpningslåten og første ekstranummer, Need The Air. Med unntak av ørlite granne lav vokal på første vers av første låt, var lyden i ypperste klasse denne kvelden også, og gjorde sitt til at dette langt på vei var en perfekt konsertopplevelse. Nå skal det sies at dette albumet troner øverst på undertegnedes liste over tidenes beste norske album, så jeg må jo innrømme at det skulle ha lydt ganske dynge for at jeg ikke skulle kost meg, men jeg tør også påstå at det umulig kan ha vært mange som ikke gjorde akkurat det denne kvelden. Energien og spillegleden til bandet ble nå i alle fall bare overgått av entusiasmen til publikum, så da gjenstår det bare å se hva som skjer videre. Blir det Keyboard, Oh Lord! Why Don’t We? til neste år? Kommer det noe ny musikk? Tiden vil vise, men begge deler ville i hvert fall være hjertelig velkomne.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim