Saxon/Diamond Head
Rockefeller, Oslo
18. oktober, 2022
Fin retrokveld hvor modige Saxon ventet lenge med klassikerne
For første gang skulle undertegnede se det klassiske bandet Diamond Head (7/10), som åpnet for Saxon denne kvelden. De gikk på scenen til The Prince og kjørte gjennom noe nyere materiale før de spilte sine mest kjente låter på rekke og rad. Særlig Lightning to the Nations og avslutningslåta Am I Evil var artig å få oppleve live. Gitarspillet til eneste originalmedlemmet Brian Tatler var over all forventning og soloen på avslutningslåta var strålende. Resten av bandet gjorde jobben, selv om jeg synes trommisen var litt bakpå. Den danske vokalisten Rasmus Born Andersen har en grei stemme, og han jobbet hardt med å få med seg publikum. Det var allikevel noe med fremføringen hans som ikke helt stemte i et klassisk heavy-metal band, og som gjorde at helhetsinntrykket ble dratt noe ned.
[espro-slider id=16405]
Saxon (9/10) var tilbake i Norge for første gang siden september 2018. Siden forrige besøk har de gitt ut et coveralbum i 2021 og studioalbumet Carpe Diem, som kom i februar 2022. Bandet består av originalmedlemmene vokalist Biff Byford og gitarist Paul Quinn, foruten gitarist Doug Scarratt, bassist Nibbs Carter og trommis Nigel Glockler. Denne versjonen av gruppa har i hovedsak bestått siden 1997 og skiva Unleash the beast, som markerte en tyngre utgave av bandet.
Saxon gikk på scenen til introen fra tittellåta fra deres siste album Carpe Diem, og rett over i selve låta. Scenen til Saxon var ganske sparsommelig, med et stort backdrop nesten dekket av det forhøyde trommesettet til Glockler. Lyden var høy, men klar fra området midt foran miksepulten. Etter åpningslåta var det rett over i den tunge Sacrifice med pyro og røyk. Det låt tett og tungt, og stemmen til 71-årige Byford var overraskende bra. Etter tredjelåta Age of Steam benyttet Biff anledningen til å si «hello» og sa at det var fint å være tilbake etter «Covid-shit». Saxon spilte videre flere ferske låter, men stemningen var god og det virket som publikum kjente de nyere låtene godt. Mange av kuttene fra den nye skiva virket som litt mer klassisk Saxon med gitarriffet i fokus.
Først som den åttende låta kom 80-talls klassikeren Dallas 1 PM. Den gikk omtrent rett over i en annen klassiker, nemlig Heavy Metal Thunder. Saxon har de seinere årene spritet opp de gamle låtene litt, og det låt både tøft og solid. Bandet er samspilt og koser seg på scenen. Det er mest liv i Carter som løper frem og tilbake, og headbanger titt og ofte. Quinn står for det meste stille og ser på gitaren, men hadde noen fine soloer gjennom konserten. 69-årige Glockler er en meget habil trommis som fortsatt driver låtene bra frem. Byford hadde et godt grep på publikum og ser ut til å være i god form etter hjerteinfarktet for noen år siden. Gruppa lot publikum få velge mellom låtene Broken Heroes og The Eagle Has Landed. Det ble gjort ved at den som fikk det høyeste brølet skulle spilles. Sistnevnte ble valgt og spilt i en meget bra versjon. Stemmen til Biff kom virkelig til sin rett på denne litt tunge og seige låta. Bandet avsluttet hovedsettet med klassikerne And the Bands Played On og Wheels of Steel.
Etter en kort pause var de tilbake igjen med Strong Arm of the Law, Solid Ball of Rock og 747 (Strangers In The Night). Sistnevnte ble spilt i en sterk versjon hvor jeg også ble imponert over gitarspillet til Quinn. Konserten ble avsluttet med en ny runde med ekstranumre i form av Denim and Leather den tunge og seige The Pilgrimage fra nyeste albumet og selvfølgelig klassikeren Princess of the Night.
Det var ganske modig gjort av Saxon å spille seks låter fra det nyeste albumet og vente såpass lenge med å spille en 80-talls låt. Men alt i alt så tror jeg publikum synes det var en trivelig kveld. Vi var vel alle enige om at stemmen til Byford holder seg og at Saxon fortsatt er høyst oppegående.
Ord: Anders Palm
Bilder: Ketil Martinsen
[espro-slider id=16433]