Watain / Abbath @ Rockefeller

Watain, Abbath, Tribulation, Bølzer
Rockefeller, Oslo
6. oktober, 2022

 

Labert oppmøte på høstens store ekstremmetal-happening!

Oslohøstens fantastiske liveprogram fortsatte med en rå metalkveld flere burde ha tatt seg råd til. Den generelle prisstigningen i samfunnet får ta skylden for det, for Rockefeller skulle vært stappfullt på denne høstkveldens «mini-Inferno». Kveldens aktører kunne alle ha headlinet påskens store høydepunkt, og inngangsbillett til 570,- for fire slike band er egentlig gibort-pris. Dermed var det ganske skuffende at bare 1. etasje på Rockefeller var åpent.

Det sveitsiske ensemblet Bölzer (8/10) åpnet ballet, og makan til trøkk fra en av den ekstreme metalens ytterst få duoer vil de fleste «vanlige» band slite med å få til. Det er som om vi får en knyttneve i ansiktet (noe bandnavnet vel betyr?) når Bölzer-lokomotivet setter i gang med sin stratosfæriske black metal. Har man fortsatt kåringer over verdens mest bråkete band? I Rockefeller-sammenheng kommer nok Bölzer høyt oppe i så fall, for her burde flere av oss brukt hørselsvern.

Tribulation (7/10) fortsatte med en noe stiv intro som varte i flere minutter, før den medbrakte røkelsen fra scenen sev ut i hele lokalet (nei, dette er ikke kodespråk for jazztobakk). Tribulation holder melodisk “Göteborg-sound”-metalfanen høyt, og må vel kunne sies å ha tatt den videre med et særdeles utsøkt gitarspill fra den omtrent «dansende» gitaristen Adam Zaars som alltid flaksende rundt på scenen i nær transe (!), så bra spiller han! Midt i settet røk dessverre bass- og gitarlyden, uvisst hvorfor ettersom Rockefellers lydmenn som regel pleier å ha gode dager på jobben. Bandet fortsatte noen låter til og så ut til å ta det med godt humør, men merkelig nok forsvant gitarlyden på bandets siste låt også, og da virket det som våre svenske venner var noe irriterte. Vi velger å ikke trekke for dette, ettersom skylden ikke så ut til å ligge hos bandet.

Blant publikum ble det heftig diskutert hvordan Abbath (9/10) ville reagert ved lignende lydutfordringer, med hans raseriutbrudd på Inferno 2016 relativt friskt i minne, men heldigvis opplevde vi ikke liknende scener denne kvelden. Showman Abbath Doom Occulta er en av metalverdenens største personligheter, og vet selvsagt hvordan en scene skal eies. All snakking mellom låtene blir i kjent Abbath-stil gjort i CAPS LOCK, og hele konserten var slik vi er blitt kjent med og glad i, i store bokstaver.

Abbath har nå utgitt tre soloskiver etter bruddet med Immortal, og hvis du ikke klarer å kose deg med denne varianten av black metal burde du vel holde deg langt unna, for ingen lager show som Abbath! Det er aldri et kjedelig øyeblikk, og når Abbath er i humør, er alle i humør! For et driv i performancen! Og sjefen sjølv må få stor ros for at han har vært utrolig dyktig på å velge ut backingmusikere, for samtlige – gitar, bass og ikke minst den finske 28-åringen Ukri Suvilehto på trommer – gjør et solid stykke innsats. Vi fikk faktisk servert hele fem gla’låter fra Immortal-tiden, men bare tre fra sisteskiva, den strålende Dread Reaver.

Watain (8/10) sin svenske versjon av black metal kan fremstå som enklere å fordøye enn deres norske frenders tolkning av genren, med opptil flere fengende temaer. Bandet er nylig aktuelle med den svært gode utgivelsen The Agony & Ecstasy of Watain, og denne kvelden vi servert flest låter derfra – hele fem faktisk, noe som utgjorde halve settet deres – men også et par klassiske sataniske Watain-låter fra bandets snaut 24 år lange karriere i svartmetallens tjeneste.

Vi trekker konserten for en noe unødvendig enetale fra vokalist Erik Danielsson om norsk black metals utenommusikalske fortid. Stemmeprakten hans er det dog ellers fint lite å utsette på, for i en growlingens «who’s who» kommer han høyt oppe! Rockefellers scene var også veldig pent pyntet da svenskene spilte, og det er mulig bare norske Mayhem har bedre scenedekor.

La oss håpe flere kjenner sin besøkelsestid på konserter i Oslo framover, for dette var en herlig helaften for oss som hadde møtt opp!

Ord: Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=16374]