Biffy Clyro
Sentrum Scene, Oslo
2. oktober, 2022
Det skotske progtoget Biffy Clyro hadde valgt Oslo og Sentrum Scene som endestasjon for årets Europa-turné, og ble gitt en velkomst konger verdig.
Første gang jeg ble gjort oppmerksom på Biffy Clyro (8/10) var vel med tredjealbumet Infinity Land fra 2004, (og da spesielt låta Glitter and Trauma) og jeg må innrømme at jeg slet litt med å plassere dem den gang. Var de pop på grunn av de melodiøse og luftige vokallinjene, var de metal/hard rock på grunn av screamovokalen og de tunge riffene, eller var de prog på grunn av de intrikate taktskiftene og konstante vekslingene mellom de nevnte vokalstilene? Atten år, syv album og et lite knippe liveopplevelser senere, kan det vel slås fast at de er “all of the above”. Og det var spesielt den progressive siden deres som virkelig kom ut for å leke denne søndagen.
For etter den rolige starten med DumDum, som advarte om at “this is how we fuck it from the start”, bar det rett ut A Hunger in Your Haunt, som riktignok ikke er den mest innviklede låten i settet, men som likefullt har et instrumentalparti som vil forvirre mang en headbanger. Vokalist og gitarist Simon Neil startet konserten i det som så ut som en svart regnfrakk, og virket nesten som om han hadde blitt inspirert av Gerard Way sine for tiden obskure sceneklær. Bakteppet så nærmest ut som et gigantisk ark med aluminiumsfolie som hadde blitt krøllet, og så rettet ut igjen, med en heftig lysvegg festet foran det som bød på mange flotte fargespill i løpet av konserten. Trivelig var det jo også å se at de to livemedlemmene Mike Vennart og Richard Ingram (som ellers danner duoen British Theatre) denne gangen fikk lov å være mer delaktig på scenen, i stedet for å bli gjemt bak stabler av forsterkere som tidligere.
I flere av anmeldelsene mine kommenterer jeg ofte på allsang, og grunnen til dette er nok at siden jeg er vokalist selv, så er noe av det jeg verdsetter mest i en låt både det å få til å skrive et parti selv som fordrer folk til å synge med, eller å høre en låt hvor man rett og slett ikke klarer å holde kjeft. Biffy Clyro er veldig flinke til å skrive disse partiene, og fansen deres er veldig flinke til å ikke holde kjeft. Første eksempel på dette kom med Who’s Got a Match?, fra mitt favorittalbum Puzzle, og ble fulgt opp med Black Chandelier, der publikum på begge virkelig fikk varmet opp stemmebåndene. Til den påfølgende That Golden Rule kastet Neil regnfrakken samtidig som bandet også fikk besøk på scenen av en fiolinist, som tok plass på en av de to kassene som var bygget opp på hver side av trommesettet, bak forsterkerne.
Ikke lenge etter kom det første av de virkelig store høydepunktene, med duoen Mountains og Machines, begge med gåsehudfremkallende allsang, og sistnevnte med enda en fiolinist. På Machines var det også mulig å høre at Neil var noe sliten i stemmen, hvilket jo er forståelig all den tid det er snakk om siste konserten på turnéen, men det var aldri snakk om noe som ødela fremføringen. Tvillingene James og Ben Johnston på bass og trommer er selve kullskufferne på dette toget, og sørget for at trykket ble holdt oppe konserten gjennom. Og skryt skal de også ha for harmoniseringen med frontmann Neil, som låt nærmest feilfritt. Samtidig hadde nevnte Neil tidvis en gitarlyd med en voldsom punch, og om dette var på grunn av stemming, pedaler eller at han rett og slett brukte en barytongitar skal ikke jeg skryte på meg nok kunnskap om til at jeg klarte å se eller høre det, men det sørget i alle fall for et sinnssykt trøkk.
Etter den lekne Victory Over the Sun, ble frontmannen stående alene igjen på scenen med gitaren sin. Og sammen med publikum skapte han nok et herlig øyeblikk, der størsteparten av Sentrum Scene uoppfordret gjenskapte dobbeltklappene i refrenget på Re-Arrange, som egentlig er ganske godt begravet i miksen på studioversjonen av låten. Så var det rett tilbake på toget, og som om ikke Living Is a Problem (Because Everything Dies) var progget nok fra før, så hadde de både utvidet breaket i midten av låten, og de tillot seg også å leke seg litt ekstra. Noe som ble mottatt til begeistring fra hardcorefansen, og anerkjennende nikk fra mange av de som stort sett holdt seg litt roligere konserten gjennom.
Hovedsettet ble avsluttet med Bubbles og The Captain, begge fra deres mestselgende album Only Revolutions, og der Living Is a Problem hadde blitt tilført litt ekstra lekenhet, hadde The Captain blitt tilført en ekstrem ekstra tyngde både i fronten og i bakenden. Starten på låten kunne faktisk nesten minne om starten på Marilyn Mansons Antichrist Superstar, når den ble tillagt dette ekstra skytset. Noe roligere gikk første ekstranummer, Different People, for seg, før bandet bød på alle sidene jeg nevnte innledningsvis i Cop Syrup. Spesielt imponerende var det å høre hvordan det såkalte ‘call & response’-partiet mellom Neil og Johnstonbrødrene, i screamovokalstil, skled glatt over i en trippelharmoni i refrenget.
Foruten et par “Tusen takk Oslo”, var det ikke sååå mye som ble sagt fra scenen, men allikevel er det en nærhet mellom band og fans som er ganske unikt. Dette ble ikke minst tydelig under avslutningslåten Many of Horror, en låt som på mange måter definerer hvordan man stort sett føler seg etter en konsert med Biffy Clyro. For selv om du ikke har hørt noe med bandet før, eller ikke engang liker dem noe særlig, så er det vanskelig å argumentere mot hvor dyktige de er. Og ikke minst skal du være en ganske gedigen surpomp, for ikke å trekke i det minste litt på smilebåndet av samspillet mellom de på scenen og de ute i salen på denne låten. Men, så virket da også de fleste jeg så på vei ut fra ‘stasjonen’, og ut i den kjølige høstkvelden å bære store smil, meg selv inkludert.
Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Ketil Martinsen
[espro-slider id=16250]