Rammstein
Bjerke Travbane, Oslo
24. juli, 2022

 

Da vi aldri har vært videre opptatt av hester, måtte det mer enn noen firbeinger til for å dra oss til Bjerke Travbane. Det tolvbeinte monsteret Rammstein (9,5/10) var akkurat det som skulle til, og dermed innfant vi oss blant de 60.000 publikummerne på det som faktisk var den største konserten for et betalende norsk publikum gjennom tidene. Etter et upåklagelig knirkefritt innslipp, er det åpenbart at så mange mennesker lager litt kø for å handle drikkevarer, gå på toalettet eller kjøpe trøyer, men dette legger ingen demper på stemningen for de fleste. Denne stemningen forsterkes forøvrig at at det eneste vi får høre før Rammstein selv går på scenen, er Rammstein. Først over lydanlegget og deretter i pianoversjoner av oppvarmerne som vi strengt tatt ikke ser noe poeng i å si mer om enn at de var et utradisjonelt valg som kanskje ikke akkurat fenget massene.

Det gjorde derimot hovedattraksjonen, og det tar ikke lang tid fra en liten melding over høyttalerne om at bandet oppfordrer publikum til å holde mobiltelefonene i lomma under konserten (dere kan gjette om folk brydde seg det minste om akkurat den beskjeden) og Rammstein-logoen med rødt, hvitt og blått som bakgrunn stiger opp over den helt kokorama-tøffe scenen, før de 60.000 – med noen særdeles få unntak – er med på notene, synger med (på tysk, ja), klapper, danser og generelt koser seg gløgg. Bandet velger å åpne med Armee Der Tristen og Zick Zack, som er to av fire låter denne kvelden fra bandets ferskeste album. Deretter følger en perlerad av godbiter – Links 2 3 4, Sehnsucht, Zeig Dich og makaløse Mein Herz Brennt – og det er åpenbart at bandet har tenkt å fordele settet sitt særs demokratisk utover hele katalogen sin. Og hva er det? Jo, det er bra!

Naturligvis er det ikke en Rammstein-konsert uten masse pyro-moro, og på Puppe setter de like greit en overdimensjonert barnevogn i flammer. Utover i settet får vi mer gnister og flammer fra pil og bue, en diger grill – og her snakker vi tidenes feteste barbecue! Fra de enorme tårnene på scenen og ute blant publikum, i tillegg til mengder av svart konfetti, som mest av alt minner om en ond sverm av insekter eller aske, som spys ut over publikum. Ondt skarreværra! Deutshcland er jo en real allsang-schläger, og det må da være trivelig å stå der og høre 60.000 nordmenn gaule “Deutshcland, Deutshcland über allen!” av full hals. Allsang blir det selvsagt også på Du Hast, som plasseres overraskende tidlig i settet, enten det er fordi bandet begynner å bli lei av den eller bare for å ikke være forutsigbare. Etter en rekke kostymeskifter underveis hadde det ikke forundret noen om Till Lindemann hadde stilt som Snøhvit når på Sonne, men slik blir det ikke, og det gjør selvsagt ingenting.

Etter en symbolsk pause er det tid for første runde med ekstranummer, og først ut er Engel, i en særdeles lekker og stemningsfull utgave sammen med oppvarmerne Duo Abélard, som funker mye bedre her enn på egenhånd. Denne serveres fra en mini-scene midt blant publikum, og etter at låta er ferdig lar bandet publikum frakte dem tilbake til scenen i tre gummijoller før det tar av på nytt med Ausländer, Du Riechst So Gut og nok en allsang-favoritt, Pussy.

Det nærmer seg slutten, og ettersom det nå begynner å bli litt mørkere er det på tide å virkelig dra på for fullt med lys og flammer. Siste runde med ekstranummer starter med bandets signaturlåt, Rammstein, og her er Lindemann iført en drakt som slår flammer i alle retninger fra ryggen, som en infernalsk påfugl. Ich Will funker fjell til å få opp stemningen enda mer hos publikum, før bandet, passende nok, tar farvel med Adieu fra sisteskiva. Etter en runde med bukking og takking, setter de seg i det som minner om en gigantisk variant av Space Shot på Tusenfryd, som sakte heises opp over scenen, før de forsvinner i kveldens siste eksplosjon.

Uttrykket “maktdemonstrasjon” slenges rundt noe oftere enn nødvendig, men i dette tilfellet er det helt på sin plass, og vi vender ryggen til travbanen i visshet om at dette showet neppe vil bli overgått av noen før Rammstein eventuelt selv bestemmer seg for å gjøre dette.

Ord: E. Landmark
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15879]