Tons of Rock Festival
Ekerbergsletta, Oslo
Fredag 24. juni, 2022

 

 

FREDAG

På andre festivaldag steiker sola kanskje enda litt varmere enn torsdagen, og er det et band som funker perfekt i sol og hete, er det våre danske venner i D-A-D (8/10). De fyrer løs med Riskin’ It All, og derfra leveres det en aldri så liten hitparade der det ene høydepunktet avløses av det neste. Det er selvsagt en aldri så liten skandale at dette bandet avspises med bare 40 minutter, men i løpet av sin tilmålte tid er de innom både de fleste åpenbare klassikerne, en symbolsk låt fra den tross alt glimrende sisteskiva A Prayer for the Loud og til og med et dykk tilbake til 35 den år gamle favoritten I Won’t Cut My Hair, der enkelte i publikum synger stoltere med på refrenget enn andre, av åpenbare grunner. Bandet har alltid vært suverene entertainere med en teft – nei, et INSTINKT – for catchy låter som bare er perfekte for allsang, og deres herlige humor er stort sett det perfekte krydderet underveis. Med såpass lite tid tildelt kunne de dog ha droppet den litt langtekkelige sketsj-sekvensen underveis, og heller presset inn en ekstra låt, og det er ikke til å komme fra at en D-A-D-konsert uten verken Laugh ‘n’ a ½ eller It’s After Dark føles direkte amputert, men det er umulig å være misfornøyd med de låtene vi faktisk får, så vi får heller håpe at de ikke drøyer for lenge med å komme tilbake til Norge som headlinere.

Gaahl’s Wyrd (8/10) steppet inn for sykdomstrufne Katatonia på årets Tons of Rock. En erstatning til glede for mange, men langt fra “like for like” for å si det mildt. Med tanke på at Katatonia mistet en del metalfans med stilskiftet sitt fra death/doom til mer tradisjonell heavy metal, var det nok uansett en del som trakk på skuldrene over avlysningen. Det er jo særdeles sporty gjort av Gaahl’s Wyrd å stille på meget kort varsel, og vokalist Kristian Espedal var tydeligvis “in the mood”, for dette var gøy! Flere låter fra GastiR-albumet ble spilt samt noen gamle låter av både Gorgoroth, God Seed og Trelldom (“la oss dra tilbake til 90-tallet,” som det ble utropt fra scenen). Nå trenger vi bare ny fullengder fra en av norsk black metals største innovatører!

Et band som er minst like godt kjent for sine humoristiske innslag som for musikken sin, er Steel Panther (6/10). De har spilt såpass mye i Norge at de forlengst har blitt en av de helt store publikumsdragerne, både på festival og på egenhånd. Og at de er særdeles dyktige musikere med en rekke catchy låter, er det heller ingen tvil om. Når de i tillegg leverer et stykke herlig publikumsfrieri i form av riffet til TNT-klassikeren 10,000 Lovers (In One) midtveis i konserten, er det ingenting å si på stemningen på sletta. Men det er nå slik at selv verdens morsomste vits mister litt av effekten når den blir fortalt for mange ganger, og en del av bandets humor har på ingen måte tålt tidens tann. En låt som Asian Hooker var strengt tatt pinlig allerede i 2009 da den var ny, og har ingenting på en settliste å gjøre i 2022. Det er selvsagt ingen som ønsker at Steel Panther skal bli politisk korrekte, men det er noe vanvittig lite spontant over dette bandet nå, og selv om de gjør minst like mye narr av seg selv som noe annet, er det ikke nok lenger. Community Property er og blir både festlig og fengende, men nå er det på tide å skrive nytt materiale – både når det gjelder låter og festligheter. Og ikke si det til ham, men vi savner definitivt Lexxi Foxx!

Det er ikke alltid festivalens beste konserter eller mest interessante band plasseres på hovedscenen, og i dag er dette litt ekstra sant. Ikke minst når vi nok en gang tar turen til Vampire Stage for å overvære en total triumf fra bandet som de siste årene endelig ser ut til å få den oppmerksomheten og respekten de lenge har fortjent fra mer enn en hard kjerne, nemlig Backstreet Girls (9,5/10). Den mottagelsen bandet får da de entrer scenen, er verdig en headliner på hovedscenen, og glisene til nasjonens fire favorittrockere vitner om et band som AL-DE-RI står i fare for å bli blaserte eller lei av det de driver med. De er da også et av landets mest hardtarbeidende band, og stiller på scenen såpass godt innkjørte etter å ha turnert mer enn de fleste andre norske band etter at det ble lov å gjøre konserter igjen at ingen – aller minst de selv – behøver å være bekymret for at dette skal bli noe annet enn så fett at det er til å legge på seg av. Dette er åpenbart ikke et sted for de som foretrekker nymotens metall, depressiv doom eller VM i takt- og temposkifter, men vi er faktisk på Tons of Rock, og om det er ett band som faktisk leverer tonnevis av ROCK, så er det Backstreet Girls. Og her ruller de ut slager etter slager med en autoritet og lekenhet som ikke matches av et eneste band i vårt langstrakte land, og nytt som gammelt treffer blink. Det er en fryd å konstatere at låter som Goat og Rollin’ With the Stones fra bandets par siste skiver får en like entusiastisk mottakelse som Gimme Just a Second eller Awright, Awright, Awright, og selv om både publikum og band ønsket at konserten skulle fortsette, er det ingen misfornøyde fjes å se når bandet har levert en soleklar søknad om å få returnere til festivalen på nettopp hovedscenen.

Et av Norges mest kommersielt vellykkede band spilte så foran en stappfull hovedscene denne fredagen i solsteken. Vanligvis vil de fleste konsertgjengere være enige i at de hardere delene av Tons of Rock-programmet passer bedre i teltet (eller i mørket på Rockefeller), men Dimmu Borgir (3/10) har såpass mange fans og et teatralsk uttrykk som gjør seg på den største scenen. Bandet hadde heldigvis med seg Agnete Kjølsrud fra Djerv som gjestevokalist på sangen Gateways, og for en vokalist hun er! En av de råeste rock/metal-damene vi har i Norge (verden?!), og hennes tilstedeværelse sikrer bandet bedre karakter enn de ellers fortjener. For dessverre var dette skrale saker. Var bandet slitne etter en fuktig kveld på Tons dagen før? Det hele virket direkte uinspirert, var dette bare en transportetappe? Nå i år er det 25 år siden bandets glimrende Enthrone Darkness Triumphant-album ble utgitt, men som vanlig får vi bare servert Mourning Palace derfra helt til slutt. Vokalen til frontfigur Shagrath har dessverre degenerert såpass at de strengt tatt burde ta en Maiden, og finne noen andre til å growle skikkelig (tør vi foreslå Tatiana Shmailyuk fra Jinjer?).

Hvis du mener at rock handler om glede, trenger du ikke å se lenger enn til The Darkness (7,5/10). Bandet blir stadig vekk forsøkt avskrevet som både tøyseband og one hit wonder, og selv om det siste nok ikke er fullstendig ufortjent, er det første definitivt total skivebom. For her snakker vi nok en gang om et band av den typen en festival trenger, nemlig et som perfekt balanserer kombinasjonen underholdning og herlig livsbejaende rock i fri utfoldelse. De baserer klokelig nok hovedtyngden av settet sitt på debutalbumet Permission to Land, og velger å toppa heile driden med å invitere hele Steel Panther ut på scenen for å gjøre vidunderlige I Believe in a Thing Called Love til en enda større fest enn den allerede er, og samtidig øke underholdningsverdien til begge band. Bandet har definitivt til gode å matche førsteskiva, og dermed er det noen av de nyere låtene som faller litt igjennom, men på en scene der de ikke trenger å ta slike hensyn er alt bare trivelig.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 2:

[espro-slider id=15548]