Nashville Pussy
Røverstaden, Oslo
14. juni, 2022

 

Røverstaden, som holder til i lokalene under Konserthuset og som tidligere huset Club 7 og Sardines, er et litt uvanlig konsertsted. Scenegulvet er veldig lavt, og det gjør at man kommer tett på artistene som spiller der. Denne tirsdagskvelden var det ikke mange rockere som hadde funnet veien til Vika, og supportbandet Ström (7/10) fra Sverige gikk på scenen til en rimelig glissen sal. Dette ganske ferske bandet spiller musikk inspirert av AC/DC, men med litt mer melodisk uttrykk. Det var godt å se et supportband med så mye glede og energi på scenen. Låtene var varierte og med en del kule riff. De levde bra opp til bandnavnet sitt, og det blir spennende å følge deres albumutgivelse i september. Det er artig at de har tekster på svensk og at de fikk med seg publikum både på allsang og klapping.

Nashville Pussy (8/10) er kanskje det nærmeste du kommer et ekte rock’n roll band fra sørstatene. Bandet fra Atlanta, Georgia består av ekteparet Blaine Cartwright og Ruyter Suys samt bassist Bonnie Buitrago og trommis Dusty Watson. Gruppa startet opp tilbake i 97 og har ved flere anledninger gjestet Norge. De turnerer Europa flittig og er spesielt populære i Frankrike. Nashville Pussy kom fra en kveldsspilling på Sweden Rock Festival hvor de gjorde stor suksess.

Dette er et veldig samspilt og underholdende band å se. Gitarist Suys er en kaskade av hår og tøffe poseringer, og Cartwright går på scenen med caps og solbriller og kjører show. De satte i gang med sitt sedvanlige «We are Nashville Pussy – and the party starts now» og låta Struttin’ Cock fra albumet High as Hell. De gikk rett over i Piece of Ass og Wrong Side of the Gun fra samme skive. Iblandet låter fra hele deres katalog fikk vi også flere eldre låter som allsangslåta Come on Come on fra 2005.

Det fåtallige publikumet er bra med på notene og det slår meg at rytmeseksjonen virkelig er tett og bra denne kvelden. Dusty Watson har spilt med en haug av band siden 70-tallet og leverer en stødig beat uten fiksfakserier. Buitrago spiller også stødig etter en del år i bandet. Nashville Pussy har mange raske låter, men kjører også lengre jam-partier og i den seige Steve Earle-låta CCKMP viste Blaine frem sine sørstats dance-moves. I bare sokkelesten og med cowboy-hatt blir det fullt hillbilly-kjør og hes skriking av Heroin is the Only Thing. Han heller to flasker øl i hatten sin, og drikker og heller ølen over seg selv. Reinspikka underholdning!

Ruyther med sin ombygde svarte Gibson SG var overalt, og viste gitarspill og soloer av høy klasse. Hun har i intervjuer sagt at hun på scenen nærmest er i transe og husker ikke mye av det som skjer. Bandet kjørte på videre med småfrekke Why Why Why før Blaine tørt introduserer neste låt med sannhetsordene «Pussy’s not a dirty word». Bandet avslutter hovedsettet med Keep on Fuckin’ fra Say Something Nasty (2002). Her ble det brukbar allsang og tendenser til at publikum slo seg litt løs.

Etter en kort pause kom de på scenen igjen og avsluttet med Go Motherfucker Go fra debutalbumet Let Them Eat Pussy. Avslutningsvis river Suys av strengene på gitaren og blir liggende livløs på scenegulvet. De som fikk med seg dette var enige om at det var en fin kveld, og bandet kom ut for å signere og møte publikum etter konserten. Neste stopp på turneen er Odal Rockeklubb. Noe sier meg at bandet kommer tilbake til Norge – da bør flere rockeinteresserte kjenne sin besøkelsestid!

 

Tekst og mobilbilder: Anders Palm