Whitesnake @ Vikingskipet

Whitesnake
Vikingskipet, Hamar
2. juni, 2022

 

Alle gode ting har dessverre en ende. Nå var det dags for David Coverdale sin siste ferd på norsk jord, og av alle steder var sentrum for begivenheten Hamar rett utenfor Vikingskipet. Som support hadde han fått med seg ingen ringere enn et annet band som raidet hitlistene på 80-tallet, nemlig Europe. Det skulle vise seg å bli et verdig farvel med en levende legende…

En ellers så lav puls gikk nesten amok da undertegnede ankom Vikingskipet i god tid før konsertstart og kunne se kø så langt øyet kunne rekke. I og for seg et godt tegn at folk kjente sin besøkelsestid, da dette var en både stor og aldri så trist begivenhet, ettersom David Coverdale & Co. var på sin lenge planlagte “Farewell Tour”. Pulsen ble heller ikke lavere da Europe (7/10) gikk på scenen presis kl 19.30 mens undertegnede stod småsvett og panisk i køen. Heldigvis fungerte kø-logistikken, og det tok ikke lang tid før vi var innenfor konsertområdet til tonene av Rock the Night. Det var åpenbart at Joey Tempest og hans svenske kompanjonger var i godt slag, og selv om det ikke direkte sprutet av bandet, låt det formidabelt, bortsett fra en litt ullen lyd helt i starten. Europe serverte nær sagt selvfølgelig en liten hitparade på sin strengt tildelte tid, og vi fikk gledelige gjenhør med blant annet Scream of Anger, Superstitious, Cherokee og selvfølgelig låta over alle Europe-låter, The Final Countdown. Det er faktisk ganske imponerende at de fortsatt klarer å spille denne låta, som de sannsynligvis er drittlei, på en så overbevisende måte. John Norum byttet selvfølgelig ut sin Flying V med Stratocasteren for anledningen, og dro solopartiet så det gnistret. Joda, Europe leverte et strålende oppvarmingssett, men det ble på sedvanlig vis bare en aperitiff på hva som skulle komme, noe det bar litt preg av. Ikke bare Europe sin feil, men et litt daft publikum brukte tid på å komme i gang, og det var først på slutten av settet at stemningen virkelig satte seg. Slik sett kan man si at Europe gjorde oppgaven til over norm og vel så det.

(Akkreditert presse fikk ikke anledning til å ta bilder av Europe, uten at vi noen gang fikk noen begrunnelse).

Så var det endelig duket for en levende legende og hans Whitesnake (9/10). Det er ingen hemmelighet at Coverdale har slitt med stemmen over flere år, og det er heller ingen tvil om det er på tide å legge inn årene nå, for til tider hørtes Coverdale ut som en sau i ferd med å drukne i en myr. Men hva spiller det for noen rolle når han gjør det med en slik stil, eleganse og en god porsjon selvironi. Det er heller ikke å forvente at en 70 år gammel mann skal nå opp til de aller høyeste tonene som de fleste vokalister skal jobbe hardt for å klare. Uansett hadde Coverdale som kjent med seg en ung kar ved navn Dino Jelusick som hjalp ham underveis med de tyngste partiene, og det fungerte jo utmerket. Min skepsis til dette i utgangspunktet litt teite påfunnet ble dermed feid rett ut i Mjøsa. Når Coverdale glimtvis også viste fordums stemmeprakt kunne man heller ikke si seg misfornøyd, men det var tilstedeværelsen hans på scenen som virkelig imponerte. Han eier fortsatt scenen. Det gjør også en annen levende legende ved navn Tommy Aldridge som befant seg bak trommesettet. Aldridge er ett år eldre enn Coverdale, men ser og høres fortsatt ut som samme mann som på 80-tallet da han briljerte med Ozzy Osbourne og Whitesnake. Han var nesten verdt turen opp til Hamar alene. Som så mange ganger før var det en oppvisning i power drumming, og han kunne gjerne kjørt trommesoloen dobbelt så lenge for min del.

Resten av besetningen til Coverdale leverte også en stødig opptreden, og kanskje mest Joel Hoekstra som var i særdeles godt slag og leverte det lille ekstra med litt showmanship. Reb Beach er også en glitrende gitarist, men har aldri vært noen showgitarist, og slik sett utfylte de hverandre godt. De fleste la sannsynligvis også merke til nyervervelsen på bass, Tanya O’Callaghan. Ikke bare fordi hun er den første kvinnen i Whitesnake, men også fordi hun leverte stødig basspill og eminente koringer. Michele Luppi på keyboard holdt seg mest i bakgrunnen, men er en viktig brikke i soundet, noe han beviste denne kvelden også med eminent tangentspill og koringer. Nevnte Dino Jelusick kommer vi til å få se enda mer til ved senere anledninger, og de fleste fikk med seg at han har en gudbenådet stemmeprakt som kan føre til store ting. Likevel var det bra på sett og vis at han holdt seg litt i bakgrunnen og at det var kveldens hovedperson Coverdale som var i sentrum. Den unge kroaten vil få nok tid i rampelyset i fremtiden.

Så var det settlista da. Jeg tør å påstå at ingen var skuffet over låtene vi fikk høre denne kvelden. Det ble en hit-kavalkade uten sidestykke med klassikere som Bad Boys, Slow an’ Easy, Fool For Your Loving, Crying in the Rain, Is This Love, Here I Go Again, Still of the Night og mer til. En settliste som var til å gråte i glede av. Men selve rosinen i den berømte pølsa kom helt til slutt på kvelden med en fantastisk versjon av Burn hvor Coverdale & Co. nesten satte fyr på både utescenen og Vikingskipet som lå rett ved. En fremragende fremføring som virkelig satte punktum for en fantastisk og samtidig vemodig kveld. Det er ingen overdrivelse å si at undertegnede stod igjen med en liten klump i halsen da David Coverdale bukket og takket publikum til tonene av We Wish You Well på tape. Det virket også som om de mange tusen fremmøtte var mer enn fornøyde med kveldens begivenhet, ikke bare på grunn av værgudenes gunst og fravær av regn, men over hva både Whitesnake og Europe leverte på scenen. Stemningen kunne sikkert vært enda bedre, men med en relativt høy gjennomsnittsalder er det ikke annet å vente, det så uansett til at publikum storkoste seg. David Coverdale tok avskjed med stil og det er godt å sitte tilbake med et minne om en levende legende som avslutter turnelivet på en slik måte. Han ga alt.

Ord: Pål J. Silihagen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15357]

 

 

Whitesnake Setlist Vikingskipet, Hamar, Norway 2022, The Farewell Tour MMXXII