Hardcore Superstar
Vulkan Arena, Oslo
21. mai, 2022

 

Energibombe, enkelt og greit! Blant alle hovedstadens større og mindre konserter lørdag, føles det rimelig trygt å anta at den største utløsningen målt i energi gikk av på Vulkan denne kvelden.

Gøteborgbandet Hardcore Superstar (8/10), og spesielt frontmann Jocke Berg, har alltid vært kjent for sine særs livlige konserter, men dette var nærmest som et vårslipp å regne. Ikke minst skinte spillegleden hos alle medlemmene gjennom på en særdeles sjarmerende måte. Trommis “Adde” Andreasson har alltid vært en slags svensk versjon av Tommy Lee, hvor det gutteaktige smilet alltid har sittet løst, mens bassist Martin Sandvik bare ER et stort smil. Videre har nevnte Berg og “nykommeren” Vic Zino på gitar utviklet en herlig kjemi på scenen, som nesten kan minne om David Lee Roth og Eddie Van Halen i glansdagene. Musikalsk også, men spesielt i forhold til sceneopptreden, der de til stadighet ertet hverandre opp, men stadig med et glimt i øyet.

Og når vi først er inne på Zino, så må det også nevnes hvor dyktig gitarist bandet fant da de skulle erstatte Thomas Silver for 14 år siden. Der Silver kanskje hadde mer av Hanoi Rocks/Guns n’ Roses-stilen som bandet gikk for i sine tidlige dager, så er Zino en hakket mer teknisk gitarist uten å overspille. Han er flink til å la låtene få puste når det trengs, og spiller det som tjener materialet best, fremfor å briefe og briljere til enhver tid. Dette var ikke nødvendigvis tilfellet i starten av hans tid i bandet, men noe han har blitt bedre og bedre til for hver gang undertegnede har sett bandet. Og når det gjelder bandets musikalske kompetanse så må også Bergs vokalprestasjoner fremheves. Han høres minst like bra ut som han gjorde første gangen jeg så ham på Club Maiden i 2008, om ikke bedre, noe som er godt gjort med tanke på de vokale krumspringene han gjør. Samtidig skal også Zino og “Adde” ha kudos for særdeles god koring, da harmoniene deres ofte har mye å si for soundet deres. Noe jeg må innrømme at jeg ikke hadde lagt like godt merke til før denne kvelden, eller i alle fall ikke tenkt over på samme måte.

Når det gjelder settlisten, så er det alltid forfriskende å se og høre et band som har såpass tillit til sitt nye materiale at de bruker en stor bolk av det også i livesetting. At jeg ikke har rukket å høre nok på albumet til å sette meg ordentlig inn i låtene, det faller helt og holdent på meg. Skal jeg være helt ærlig så har jeg nok ikke hørt nok på de FEM siste albumene faktisk, men allikevel så tar jeg meg selv i å savne et tyvetalls låter (og da faktisk også noen fra disse albumene), og det må vel kunne sies å være et kvalitetstegn. Spesielt med tanke på at jeg ikke egentlig vil klage på lørdagens settliste heller. Etter to låter fra nyskapningen Abrakadabra druser de likesågodt på med Dreamin’ in a Casket og Wild Boys, to av de som ofte blir regnet som de virkelige godlåtene fra gode gamle dager, og sistnevnte ble avsluttet med herr Berg på trommer slik at Adde kunne komme frem på scenen og si et par ord. Evigaktuelle Backstreet Girls fikk dedikert Forever and a Day til seg, og dette er kanskje den av de nye låtene som har størst potensiale til å bli en klassiker i bandets katalog. En status som Liberation fra andrealbumet Bad Sneakers and a Piña Colada allerede har opparbeidet seg, noe som således gjorde dette til et veldig trivelig gjenhør. Trivelig ble det også da Berg fikk hele Vulkan Arena til å lyse opp salen med mobiltelefoner før Sleep When You Die. Og selv om jeg personlig foretrekker de gode gamle lighterne i været, så gjorde dette knepet som stadig flere benytter seg av også trikset. For øvrig en “ny”-vinning som flere fingertupper rundt om sikkert setter pris på.

Above the Law er kanskje ikke den mest voksne låten som noensinne er skrevet, men dæven så moro det kan være å skråle “fuck the law” med langfingeren i været, og slik var det også denne kvelden. Og at det skal være moro virker å være noe av mantraet til Hardcore Superstar, og det funker som bare det. De to alkoholrelaterte låtene fra Split Your Lip; Last Call for Alcohol og Moonshine fikk gleden av å avslutte hovedsettet, og som vanlig bød begge to på både store smil og høylytt allsang. Mot slutten av Last Call byttet nok engang “Adde” plass med noen andre bak trommene, denne gangen med Robin Nilsson fra oppvarmingsbandet The Cruel Intentions, mens han introduserte sin nye gamle trommeteknikker. En noe snodig manøver som nok var relativt intetsigende for de fleste i salen, men det er jo alltid hyggelig at crew blir satt pris på, og sikkert også gøy for Nilsson. Apropos The Cruel Intentions så rakk dessverre ikke verken undertegnede eller fotograf mer enn de to siste låtene av settet deres, og således blir det vanskelig å gjøre noen ordentlig vurdering av dem. Men basert på prosentandelen av kveldens totale publikum som allerede hadde funnet veien til Vulkan i tide for det Oslobaserte bandet, og også basert på disse sin reaksjon, så virket det helt klart som vi gikk glipp av noe. Forhåpentligvis klarer vi å ta igjen det tapte ved en senere anledning.

Tilbake til hovedattraksjonen så avsluttet de med tittellåten til det nye albumet, nevnte Abrakadabra, etterfulgt av deres kanskje største låt We Don’t Celebrate Sundays, og til slutt deres erklæring om at You Can’t Kill My Rock ‘n Roll. En mer enn godkjent slutt-troika, og meget velrettede avslutningsord. For er det noe Hardcore Superstar beviser, så er det at rocken lever i beste velgående, at det fortsatt er mulig å ha det gøy med denne musikksjangeren som vi elsker så høyt, og at noe av det beste innenfor den de siste par tiårene kommer fra Skandinavia.

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15320]