Plumbers From Hell Festival
Glenghuset, Sarpsborg
25. september, 2021

 

I sommer dukket det plutselig opp en event på Facebook, med overskriften Plumbers From Hell Festival. Det tok ikke lang tid før det begynte å poppe opp plakater med reklame for festivalen på telefonstolper, busstopper og butikker rundt omkring i Sarpsborg og Fredrikstad. Denne nye, og dermed ukjente festivalen, kunne skilte med lokale band som Venom tribute ensemble Welcome to Hell, Scars og Under the Oak. Vi i Metal Hammer Norway møter selvfølgelig opp på slike eventer, spesielt når vi snakker om en debut-festival. Etter å ha fått hjelp av GPS’en på mobilen, ble veien til Glenghuset i Sarpsborg staket ut. Det viste seg at dette var et slags kulturhus, og plakatene foran inngangspartiet kunne lokke med Gisle Børge Styve Trio 2. oktober, og Musikalen Dronningen Kaller, dagen etter “vår” festival. Finnes det bedre måter å skru opp forventningene på? Etter å ha forsert merchboden i gangen, kom vi inn i et åpent lokale hvor det var høyt under taket. Deler av lokalet bestod av bord og stoler, noe som muliggjorde det å sette seg ned og nyte, hvis det var behov for det. Helt bakerst var baren plassert, og der var det fint å lene seg mot barbenken med en iskald Cola i hånden, mens man hadde full oversikt over det som skjedde på scenen. Det var også en sidedør rett ut til en stor åpen gressplen, med platting og sitteplasser. En flott mulighet til å stikke ut mellom bandene, og trekke litt frisk luft. Noen ganger kan det faktisk bli litt mye lukt av sur svette og øl.

Vi benket oss ned med konsertarrangørene og fikk en liten prat rundt hvem rørleggerne er. De to vi hadde for hånden, var trønderen Andreas Brox Røst og søringen Thomas Haugen. “Faktisk er det bare en rørlegger igjen, men de fleste av oss har utdanningen da,” starter Andreas, før Thomas tar over: “Alt startet det første året vi var på festival. Vi var en gjeng som hadde fått nyss i at Twisted Sister skulle komme til Sweden Rock og spille i originalkostymene fra Stay Hungry. Det kunne vi ikke la gå forbi oss, derfor tok vi turen og fikk kjapt smaken på festivalen. Det resulterte i at vi dro tilbake neste år også, og da traff vi disse trønderne.” Andreas skyter inn: “Vi hadde telt ved siden av hverandre, og det første de gjorde var å klage på at det var rotete hos oss, noe som forøvrig stemte godt”. Thomas fortsetter: “Dette var i 2005. Jeg hadde jobbet som rørlegger, og på Sweden Rock traff jeg tre andre som også var rørleggere, og vi holdt kontakten. Når vi kom tilbake året etter, fikk vi de samme plassene, for trønderne hadde holdt av plassen ved siden av seg til oss. Trønderne var litt yngre enn oss, og var blakke som ei ræv, så vi spanderte mat på dem, og det ble fort veldig god stemning mellom oss. Vi ble etter hvert en ganske stor gjeng, og siden flere av oss var rørleggere, kalte vi oss enkelt og greit Plumbers From Hell. Vi startet med en Facebook-gruppe der vi snakket om konserter og festivaler, og avtalte å dra på ting sammen. Deretter laget vi logo og begynte å trykke opp t-skjorter. Vi er spredt over hele landet, og treffes to ganger i året. Det ene treffet er på Sweden Rock og det andre kaller vi Sweden Rock Reunion, og det er på vinteren.” Andreas og Thomas fortsetter sammen: “Så kom plutselig covid, og det ble tørke på konsertfronten. Etter en stund tenkte vi: Hva om vi starter vår egen festival? Vi kjenner jo en del som spiller i band, så vi tok kontakt med dem og kjørte på. En av oss hørte også med Glenghuset, og så var vi plutselig i mål. Det hele er basert på nullprofitt. Det vi har av utgifter trekkes av billettene og resten går til bandene. Vi gjør dette for at det skal bli en koselig kveld for oss, i tillegg til at bandene endelig får lov til å spille igjen. Alle banda var veldig gira på å bli med! Hvordan det blir til neste år, vet vi ikke, men vi har lekt litt med tanken om å flytte festivalen litt rundt, hvis det går greit denne første gangen. Det som er viktig oppe i det hele er at det er ingen av oss som pantsetter huset for dette. Vi er ikke festivalarrangører, så her må det være basert på billetsalg og at økonomien går opp. Vi kjenner mange som spiller i band, og det hele kommer an på hva vi får bandene med på. Det er heller ikke slik at det må være kun norske band, det må gå an å drømme litt, for det er mange utenlandske artister som ikke koster skjorta der ute. Men hvis vi skal få til dette neste år også, så må folk komme. Kjøp billett, bidra til å støtt lokale band og venues. Når det gjelder antall billetter solgt, så la vi først ut 50 billetter, men de ble fort solgt ut, så vi la ut 40 til. Og det er nesten utsolgt. Det er også en scene i bakgården her, så det går faktisk an å ha to scener gående,” avslutter gutta. MHN fikk vite, noen dager etter festivalen, at det blir festival neste år også. Det var såpass vellykket at rørleggerne altså kjører på igjen om et års tid! Det gleder vi oss til! Men nok om det, nå er det tid for konserter!

Konsertene starter med at Thomas og Andreas ønsker velkommen fra scenen, og sier noe om hva Plumbers From Hell er. Deretter presenterer de hvert enkelt band, før de skal på. Noe skjitsnakk får vi også. Men, som sagt, nå er det konsert!

Første band ut var Venom-tributebandet Welcome to Hell (7/10). For å spille med fullstendig åpne kort her, så har Venom aldri vært et band som undertegnede har brukt noe særlig tid på. Dette kan kanskje være tilfeldig, men likevel sant. Så derfor er det liten kunnskap om setliste og låtmaterialet, men å mene noe om kveldens konsert er selvfølgelig fortsatt innenfor. Gutta entrer scenen med eget logoflagg som backdrop, selvfølgelig i Venom-font. Bandet består av trommis Glenn Olsen, Thomas Andresen på bass og vokal, samt Bolverk (Tomas Hansen) på gitar. De smeller til med Welcome to Hell som åpningslåt, og stemningen er satt. Det som serveres er klassikere på rekke og rad, og det er tydelig at det er mange som kan låtmaterialet bra, for det er allsang og god respons blant publikum. Bandet er i storslag, og det er tydelig at de koser seg på scenen. Bolverk jumper ned på gulvet, og tusler rundt med gitaren blant publikum mens han riffer og kjører på med soloer over en lav sko. Vokalist Thomas småprater litt mellom låtene, men holder seg mest til annonsering av låter. Det er godt gjennomført, og selv om jeg ikke kjenner låtene særlig, er det lett å la seg rive med over utførselen. Det er en hyggelig seanse, med et jovialt band som funker knakende godt som første band ut. Med tre på scenen, skal det være ganske greit å skru lyd, og selv om det ikke er krystallklart, så låter det akkurat passe rufsete og skranglete, men også forholdsvis greit. Lyssettingen er litt kjedelig, med statisk hvitt lys mot scenen, og rødt i bakgrunnen. Her kunne de gjort litt mer, for stemningen sin skyld. Bandet kan definitivt å traktere instrumentene sine, og det er lite å utsette på utførelsen. Det er bra partystemning, og forløsende å endelig være i gang med første konsert etter koronoarestriksjonene ble opphevet. Godt jobba!

Neste band ut var Scars (8/10), som nok er kjent for de som vanker i Fredrikstad og Sarpsborg. Ja, sikkert andre steder også. Jeg hadde gleden av å se dem på Ad Hoc festivalen i august, så det var ikke lenge siden sist. Det første som viste seg ved kveldens opptreden var at bandet var mer avslappet og energisk enn forrige gang. Om det var fordi de var litt mer på øl-kjøret enn på Ad Hoc vites ikke, men det var en mer breial attitude til stede. Gutta starter nok en gang med introen fra debutskiva, Letter From Sam, før de går rett over til Attack, en låt som bæres av stakkato, moderne, groovy riff, samt en gjennomgangsmelodi som absolutt er nynnbar. Siden denne journalisten er en sucker for tunge, groovy rett fram, streite riff, så er det vel ingen overraskelse om at musikken til Scars appellerer. Gutta virker både sultne og lekne, og gjør sitt beste for å melke opphevelsen av koronarestriksjonene til det fulle. Det var jo strengt tatt bare noen få timer siden alt ble lov igjen! Live svinger dette som fy, og formelen gutta har funnet seg følger de rimelig stødig. Det er ikke store overraskelser i låtene, men det er en flott og frekk blanding av småthrasha snutter og blytunge kutt. Og selv om det låter ganske enkelt, er det en del fete leads til stede, som regel utført av gitarist Robin. Vokalist Ole må dras fram. Han har en feiende flott vokal som er fyldig og kraftfull, med en raspende snert i seg. Vokalen er et av de sterkeste kortene til bandet i min bok, og det er flott å høre på. Lyden er god nok, faktisk atskillig bedre enn på Ad Hoc, så det var lettere å følge låtene denne gangen. Skal jeg pirke litt, så kan det nevnes at trommene var litt vel høye når man stod foran scenen, men det var bedre balanse lengre bak. Det ble også litt vel høyt når tre av guttene vrælte i mikrofonen samtidig, men det skulle vel strengt tatt bare mangle. Det er noe bevegelse på scenen, da primært med bredbent benstilling på de tyngste partiene, samt bassist Torben som rusler rundt på scenen og er kanskje den som er mest i bevegelse. Ole står for småsnakkingen mellom låtene, og det går mye i de samme frasene. Som han selv sa, det eneste jeg har å komme med er “Skål, drekka, har dere det bra?” Men han glimter også til med “Det er veldig varmt her, når man er feit”. Men selv om det forutsigbare utsagn, funker appellene godt på et publikum som ser ut til å storkose seg. Det har også kommet til litt flere folk, og i perioder er det rimelig folksomt foran scenen. Når vi kommer til partylåta Hold Your Horses, smeller bandet til med cowbells og Torben stiller i cowboyhatt. Blandet med plystring og hoing, er det nesten som å være på en skikkelig redneck-festival! Mot slutten av settet ropes det etter Volcano, og ønsket blir innfridd. Resulatet er headbanging både på og foran scene. God stemning! Ekstranummeret Alison avslutter kalaset, og selv om det ikke var presisjon og teknisk briefing som stod i høysetet, leverte gutta en kjempeflott gig.

For egen del var det størst forventning knyttet til kveldens siste band, Under The Oak (9/10). Nok et lokalt band, og nok et band med godt voksne kællær! I kveld var det forresten 1-års bursdag for debutskiva, Ripped Up By the Roots, ett av fjorårets feteste norske thrash-slipp. Bandet har ikke hatt mange konserter, men ryktene skulle ha det til at dette er sprekt live. Det tok litt tid før hele bandet kom seg på scenen, så i påvente av dette kjørte Bolverk enmannsshow og smelte til med riff og soloer fra kjente slagere. Fin ventemusikk! Etter hvert kommer gjengen seg på scenen, og kalaset blåses i gang av åpningskuttet på debuten, Tribulation. Det er beinhard thrash med gode melodilinjer, og det låter proft. Gutta er i sitt ess og viser et kjempe engasjement, som smitter over til oss som er møtt opp. Det er ekstrem musikk utført med stor glede og entusiasme. Vi får servert en god dose egenkomponerte låter, som holder høy kvalitet, samt en drøss av klassikere innen thrash/speed/heavy metal. Det er flott underholdning mellom låtene, og vi får se både gamle manne-brystvorter og andre halvobskøniteter! Moro er det! Og folk kan mene hva de vil om å snakke engelsk når du er norsk og spiller for et norskspråklig publikum, men det høres både genuint og moro ut når Jostein lirer ut av seg en blanding av norske og engelske kommentarer. Alt er med på å skape god stemning i kveld. Bolverk viser til det fulle at han har full kontroll på gitaren, og både riff og soloer freser det av. Og alle turene hans ned på gulvet blant publikum er med å holde stemningen høy under konserten. En aldri så liten entertainer der! Bassist Steinar leverer überstødig komp og kompletterer låtene kjempegodt. I mitt hode er bassisten ofte den som holder låtene sammen, og her er det liten tvil om Steinars sentrale rolle i bandet. Trommis Marius pisker skinn i et forrykende tempo, og det er herlig å se en trommis som bruker kraft i slagene, og gir jernet. Det går i perioder ekstremt kjapt, men det er også groove og teknikaliteter i trommene, så det er en fryd å bivåne. En megahabil utøver! Og rosinen i pølsa er uten tvil vokalist Jostein. Om vokalen hans er bra på plate, så når den sitt fulle potensiale live. Den låter råere enn noen gang, og det er noen virkelige kraftanstrengelser på flere av låtene, men Jostein gir alt, fram til the bitter end. Selv om han gang på gang sier de må roe ned, smeller han hardere og hardere til. Noen pusterom får vi, men jevnt over er det full pinne. Det blir ekstra god stemning når det annonseres at her kommer “en rosa låt”, og vi snakker da selvfølgelig om Butterflies And Unicorns. Bolverk pynter seg med et diadem formet som en enhjørning og Steinar kler på seg en fin liten sommerfugldrakt, og dermed er kontrastene til heftig thrash komplett! Det er unødvendig å si at kommunikasjonen med publikum var på et jovialt og høyt nivå, og vinnerkommentaren i kveld kommer fra en haltende Jostein på scenen: “Er det noen som har et bein her, dette blir jo helt Running Wild”. Publikum storkoser seg, og ler og roper tilbake til bandet. Det er tydelig at mange kan flere av tekstene, både bandets egne låter, men selvfølgelig også på coverlåtene. Et annet høydepunkt var under Chaos in the Pit. Da fikk vi endelig oppleve en liten moshpit igjen, og det var et hyggelig gjensyn etter koronaen. En flott låt med et flott tema! Og er det lov å si at avslutningslåta tok kaka? Det ble ihvertfall stor jubel, når vi fikk vite at avslutningen bestod av kanskje tidenes (?) thrashlåt, nemlig Sodoms Agent Orange! Det ble ihvertfall en verdig avslutning på en kjempebra kveld! Thrash er og blir gull!

Det var en meget godt gjennomført festival for jomfruene, og i følge dem selv er Plumbers From Hell Festival den beste norske festivalen som eksisterer. Så nå bør vel Tons of Rock skjelve i buksene sine! Takk for et godt stykke arbeid i kveld!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14910]