Rage
Resurrection Day
Steamhammer
Det er lite nytt under solen når Rage slipper ny skive, selv om det faktisk har skjedd noen endringer i besetningen siden sist. Peavy har fått inn to nye gitarister, Jean Bormann og Stefan Weber, og har nå offisielt fire medlemmer i stedet for tre som har vært gjeldende i mange år. Man kan vel ikke si at det har gjort noen stor forskjell for uttrykket, for det låter fortsatt fullstendig Rage, noe som selvfølgelig er et kvalitetstegn. Bandets geniale krysning mellom thrash og power metal er i førersetet og de har også denne gangen klart å kreere flotte kremlåter. Etter en unødvendig intro får vi servert tittelkuttet, som starter noe småpompøst før det eksploderer i herlig Rage-thrash. Fet riffing med frekke basstrommer og knallsterk skarptrommelyd er lett å like. Når det hele toppes med Peavys geniale signatur-halvsure raspevokal med dårlig engelskuttale, smyger smilet seg fram i munnvikene. Og snadderet stopper ikke her, neste låt ut, Virginity, drar det hele enda mer over i det ekstreme landskapet. Sjekk ut åpningsriffet! Låta valser fremover som en bataljon, før det hele løses opp i pur melodi og et allsangvennlig refreng.
Det er unødvendig å nevne alle låtene, men en såpass perfekt låt som Arrogance and Ignorance kan ikke gå upåaktet hen. Her finnes det groovy riff som lett kunne ha passet på en moderne death metal-skive, melodier som funker som fjell innen power metal og et refreng som gir gåsehud! Det låter vitalt og energisk, og det er tydelig at engasjementet i bandet er på topp! Den siste låten som må nevnes er folk-inspirerte Travelling Through Time. I følge Peavy er låta inspirert av en renessansekomponist ved navn Giorgio Mainerio, og atmosfæren og starten gir hentydninger til både Grave Digger og nyere Iron Maiden. Den skiller seg fra resten av materialet, men funker perfekt som både variasjon og overraskelse. Denne, sammen med Arrogance and Ignorance, er de to feteste låtene på skiva i min bok. Det er godt å høre at Peavy og Rage fortsatt gir oss musikk som er vanskelig å vri seg unna, noe de strengt tatt har gjort siden 80-tallet. Fortsetter de med så gode arrangement og kløktige låter som de gjør på Resurrection Day, ja da har de min ydmyke velsignelse til å fortsette. Og forresten, er det noe som er triveligere enn en aldri så liten ballade i form av Black Room i høstmørket som har begynt å melde sin ankomst i vårt langstrakte land? (8/10)
Lars Bremnes Ese