Carnifex
Graveside Confessions
Nuclear Blast

Selv om Lorna Shore har tatt over rampelyset når det gjelder blackened deathcore, er det liten tvil om at gudfedrene av denne formen for deathcore er Carnifex. Med en oppstart tilbake i 2007, herjet de undergrunnen sammen med heltene i Whitechapel og Suicide Silence. Som vi vet, var det Suicide Silence som ranet til seg tronen først, mye på grunn av deres ikoniske frontmann Mitch Lucker (RIP). Også Whitechapel gjorde seg bemerket med noen knusende brutale klassikere, men de begynte etter hvert å bevege seg over til mer eksperimentering og endret seg gradvis for hver skive. Carnifex derimot, holdt seg stødig og bredbent til samme formel, og selv om det har vært en utvikling, har de alltid klamret seg til det som var utgangspunktet og som gjorde at deathcore som sjanger spredte seg utover den ganske klode. Vi snakker selvfølgelig om massive breakdowns, blast beats, brutal guttural vokal, og voldelige emo-tekster. Men rett skal være rett; scroller man gjennom diskografien til Carnifex, så er det likevel tydelig at det sakte men sikkert har blandet seg mer og mer black metal inn i uttrykket. Dette gjelder både riff og oppbygging av låter, og det som kanskje er mest av betydning, er hvordan synthen har fått boltre seg for å skape stemning.

Men der Lorna Shore har tatt det orkestrale til et helt nytt nivå, ligger Carnifex fortsatt i filen hvor det er riffene som drar låtene framover. For å være helt ærlig så har undertegnede aldri vært overbegeistret for Carnifex, mye på grunn av at det alltid har vært litt for tradisjonelt og rett frem. De har hverken klart å overraske eller snekre gode, enkle, rett fram låter. På Graveside Confessions, som er guttas sjuende fullengder, har de derimot begynt å krabbe opp fra kjelleren, og kanskje er det like før de havner i neste etasje? Det låter ihvertfall atskillig tyngre og mørkere enn tidligere, og det er lett å istemme at dette passer Carnifex godt. Stemningen underbygges med personlige, tungsinnede tekster, iført pennen og strupen til Scott Lewis. Han skal ha for å styre unna standardiserte blod og gørr-tekster, og heller brøle om de tingene som kan dra oss ned her i livet. Og denne gangen grynter han dypere enn noensinne! Det er, som sagt, en god del ujevnehter her, men starter du med tittelkuttet, Pray for Peace, og Cursed, så kan det hende du oppdager at det kan være greit å like deathcore anno 2021. Og hvis du vil sjekke hvordan sjangeren var i gullalderen, 2007, så sjekk de tre siste låtene, som er nyinnspillinger fra debuten Dead in My Arms. (7/10)

Lars Bremnes Ese