Iron Maiden
Senjutsu
Parlophone

 

Da har vi altså kommet til det tidspunktet i menneskets historie hvor Iron Maiden har bestemt seg for å skjenke oss dødelige deres syttende utgivelse. Bandet, som står som en bauta innen metaluniverset, har udødeliggjort seg med en stolt diskografi som inneholder en drøss av klassikere. Meningene rundt Senjutsu er allerede mange, og flere kommer det til å bli. Mange blodfans kommer til å sutre over at ting var bedre før, og vil alltid sammenligne dagens Maiden med det vi fikk oppleve fra bandet på 80-tallet, men dem om det. Det er liten tvil om at alle “epokene” tiI jernjomfruen inneholder både bling-bling og skjit, og i denne anmelderens bok har det fra Brave New World og frem til nå vært ekstremt mye flott å kose seg med. Så, for egen del har det vært mest spenning knyttet til om de klarer å holde på interessen gjennom formelen, og uttrykket, de har dannet seg på de siste skivene.

Det er altså ikke det spor av forventning om et nytt slipp som det oser 80-tall av. Legg derfor alle dine preferanser om det gamle til side, og forhold deg til Maiden anno 2021 (eller 2019, hvis vi skal forholde oss til året skiva ble spilt inn). Det første vi fikk oversikt over tidligere i år, var at slippet kom til å ha noe av den samme lengden som The Book of Souls, og denne gangen klokker altså det hele inn på ca 82 min. Det er utvilsomt mye som skal stemme for å klare å holde interessen oppe i så lang tid. Ambisiøst eller galskap? Der får vel historien dømme om noen år. For å starte med konklusjonen: Jeg rådigger skiva, og synes den har en høy underholdningsverdi, selv om det er noe ujevnt i perioder. Grunnen er egentlig ganske enkel, det hele handler om større variasjon og flere elementer enn på lenge.

Skiva starter med tittelkuttet, en låt med hovedfokus på Nickos flotte trommer og Bruces vokalharmonier. Gitarene fremstår som litt sekundære, og selv om det er flott å høre på, så tar den aldri helt av, og det er lett å stille spørsmål om dette var et godt valg av åpningskutt. I mitt hode fremstår den som en blanding av nyere Iced Earth og Saviour Machines Legend Part II (for de av dere som tok denne ganske snevre referansen). Etter dette går det slag i slag med klassisk Iron Maiden-låter, type 2000-tallet, men i stedet for å gi oss en The Book of Souls part Two, blander de inn elementer som klarer å fenge. Et godt eksempel er western/country partiene i The Writing on the Wall, som viser et band som klarer å servere signatur-Maiden selv om de tar noen omveier. Også Darkest Hour utfordrer, og fremstår som det nærmeste vi kommer en ballade på skiva, noe som ikke er gjort veldig mange ganger før i Maidens historie. Det er som sagt ikke store endringer, men små uortodokse vendinger klarer å overraske, og tilfører det hele en god del friskhet. Jeg skal innrømme at ved første gjennomhøring satt jeg og ventet på at det skulle ta av, uten at det skjedde, og følelsen av å være litt småskuffet smøg seg innpå etter 82 min. Men etter fire-fem runder til, så begynte det å sitte. En kode ble knekt etter aksepten av at i stedet for intensitet og rett-i-trynet Maiden, så har vi fått et mer behagelig og avslappet band. Onde tunger vil kanskje si at det blir vel slapt, men når arrangeringen av låtene er så gjennomførte som de er, så er det en fryd å høre på.

Vi får oppleve noen av de lengste soloene vi noen gang har hørt på en skive fra bandet. Selv om det kan bli litt vel mye av at gitaren følger vokalen til Bruce, så har Dave, Adrian og Jannick klart å balansere mengden av riff, soloer og komp på en forbilledlig måte. Den som virkelig løfter låtene, er Nicko. Han har alltid vært en av de største underholderne i Maiden, og denne gangen har han fått en enda større rolle i flere av låtene. Også han benytter seg av små snutter og løsninger som bygger låtene opp noen hakk, uten at det fremstår som progressivt eller eksperimentelt. Arrangementene er som sagt gode, men det må i rettferdighetens navn nevnes at godviljen må legges til når Steve Harris står for de tre siste låtene, noe som vil si verkets siste 35 minutter. Han har på mange måter malt seg inn i et hjørne, der han kjører samme formel over en lav sko: lange låter med intro bestående av bass og ren gitar, før det bygges opp til et crescendo som til slutt ender i en drømmende og svevende tilstand. Litt overraskende at han får bestemme så mye, når låtene blir såpass like. Men selv om det er forutsigbart, klarer han likevel å gjøre det så ufattelig gjennomført at det blir en knakende flott opplevelse. I mine ører er det disse tre låtene, Death of the Celts, The Parchment, siste del av Hell on Earth, samt Darkest Hour som står igjen som toppene. Sjekk bare ut hva som skjer i Hell on Earth etter 8.43 min! På disse kuttene får også Bruce vist spennvidden i vokalen sin, og du verden hvor bra han fortsatt synger, selv om han ikke drar på like mye som før.

Kanskje det er symptomatisk for skiva at de mest emosjonelle låtene stikker av med seieren, for med Senjutsu har Iron Maiden levert sin mest avslappende og behagelige skive gjennom tidene. Selv om albumet står godt for seg selv, er det selvfølgelig en god del referanser til tidligere låter og skiver. Det som er moro i så måte, er at mesteparten av referansene stammer fra epoken fra Virtual XI og frem til The Book of Souls. Det er mye stas her, men lite som minner om tidligere dager, selv om det finnes. Det er ihvertfall liten tvil om at Iron Maiden står fjellstøtt i 2021, og da mye på grunn av at de ikke prøver å slå mynt på gamle heltedager. Et godt stykke arbeid! (9/10)

Lars Bremnes Ese