Leprous
Aphelion
InsideOut

Det har etterhvert blitt vanskelig å definere hvilken genre Leprous tilhører. Definisjonen progressiv rock holder ikke helt mål, og på deres sjuende album blir ikke saken noe lettere. I likhet med svenske Soen så befinner bandet seg i krysningspunktet mellom progressiv metal og rock ispedd litt pop-harmonier, og det er vel kanskje en av grunnene til at disse to bandene befinner seg på en egen planet. Leprous har vært under stadig utvikling musikalsk sett, og Aphelion viser et band som har alt annet enn stagnert. I likhet med de siste forgjengerne, altså skivene, er dette til dels tung materie som må fordøyes over tid. Det skjer så mye i lydbildet at det er umulig å få med seg alt umiddelbart, men det er mulig at dette skyldes en aldrende anmelder sine slitte øreganger. Som før leverer Leprous imponerende tekniske finesser, og Baard Kolstad er et fyrverkeri med trommestikkene. Men det er selve dynamikken i bandet og låtene som skaper den intrikate og gode stemningen, om enn en noe depressiv stemning riktignok, da tekstene omhandler det innerste mørke i sjelen. Selv om vi blir tatt med på en mørk reise av vokalist Einar Solberg, låter det alt annet en sidrumpa, og mye skyldes at Solberg har en stemme og stemmeregister som løfter låtene opp på et høyt nivå. Han mener det han synger og det høres.

Gjennom albumets ti spor får vi servert ganske så variert musikk, selv om fellesnevneren er progressive vendinger med relativt skyhøye kneløft. Personlig vil jeg nok trekke frem låta The Silent Revelation som skivas beste spor, en riktig så fengende godbit av en låt. Tett etterfulgt av den litt tyngre og mørkere Castaway Angels. Når det er sagt så er Aphelion et imponerende og sterkt gjennomført progressivt håndverk. Med hånda på hjertet kan jeg si at det ikke er en eneste kjedelig låt her, og det er ganske imponerende etter sju album. (8.5/10)

Pål J. Silihagen