Ad Hoc Festivalen 2021

 

 

Ad Hoc Festivalen 2021
Råde, 5-7. august, 2021

På et småbruk, ute på landet, i Viken, tidligere Østfold, nærmere bestemt i Råde, arrangeres det for andre år på rad musikkfestival. Festivalens grand papa er Anders Odden, kjent fra drøssevis av band/prosjekter, deriblant Cadaver, og festivalen er enkelt og greit på familiens eget småbruk. Det er altså litt sånn “hjemme hos”-følelse over det hele. Det som møter deg midt ute på landsbygda, er et hjemmesnekret treskilt hvor det står, med store svartmalte bokstaver, “Ad-Hoc Festivalen”. Etter en lengre gårdsvei kommer vi fram til en diger parkeringsplass, som enkelt og greit er et jorde, hvor nedslåtte kornaks lager en flott raspelyd under bilen mens den parkeres. Selve gårdstunet har fått plass til en forholdsvis stor scene, og det er satt ut flere bord med sittebenker rundt omkring. Lokale mat- og drikkeprodusenter har fått behørig plass, og de tilbyr de lekreste retter for både vegetarianere og kjøttetere, samt lokalt øl som gjør at folk nok en gang kan sitte og synse over hvordan dråpene påvirker ganen og hodet. Det er selvfølgelig gjort plass til en liten merchbod i fjøset, samt en barbersjappe i et partytelt. Festivaldassene er behørig plassert diskret på enden av fjøset, og funket som fjell. Det er ryddig og oversiktlig, men samtidig meget laidback og god hjemmesnekret-følelse rundt hele området. Atmosfæren som møter deg på tur inn er knakende god, og det føles godt å være ute i friluft for å nyte musikk igjen, sammen med brødre og søstre i ånden.

Dette er andre året festivalen gjennomføres, og der det i fjor var Benny Borg, Arve Tellefsen og Jørn Hoel som var de største navnene, har festivalen i år et større metallisk tilsnitt. Undertegnede fikk ikke med seg torsdag, første dag, men da var det heller ikke noe metal å spore, så for den saks skyld var det ikke MHNs materiale samme hva.

 

Fredag:

Det er ikke mange band som spiller hver dag, det begrenses til kun to stk. Men før bandene får vist seg frem, så settes programmet i gang med et intervju gjort av folkene bak podcasten Stengt Bar – med en gjest. Intervjuet ledes av Lucipher Daldorff, og gjestene er frontfiguren fra headlineren den respektive dagen. Fredag kveld var det derfor Lars Lønning fra Black Debbath som fikk muligheten til å svare på noen betimelige spørsmål. Tonen var lett og ledig, med hovedfokus på tull og fanteri. Et hyggelig og moro innslag som fungerte som grei oppvarming. Kl. 20.45 var det endelig klart for første metallband, og de som fikk startet det hele var Scars (8/10), fra naboekommunene Fredrikstad og Sarpsborg. Bandet, som består av medlemmer fra blant annet Witchhammer og Mecalimb, har holdt det gående siden 2013 og har gitt ut en fullengder, en singel og en EP. Musikken de spiller er tung, groovy, riffbasert metal, med hint til et krysningspunkt mellom Pantera og eldre Metallica. Etter en stemningsfull intro, drar de på med rett i trynet-metal som det oser baller av. Stemningen er god, og selv om flesteparten av de oppmøtte sitter rundt bordene, ser det ut som musikken faller i smak. Det nikkes rytmisk og applausen og ropingen sitter forholdsvis løst mellom låtene. Låtmaterialet til bandet er definitivt bra, og flere av de hardeste låtene får gliset frem, ihvertfall hos undertegnede. Også de melodiøse låtene er gull, og det er behagelig å lytte til gode melodilinjer som brytes opp med tunge, rocka metallriff. Vokalen til Ole Olsen er herlig kraftfull, der den ligger i det røffe sjiktet, og kompletterer låtmaterialet perfekt. Flott! Det som derimot skjemmer en del, er lyden. Jevnt over er den litt for rufsete og grøtete, der det savnes balanse i uttrykket. Rytmegitaren er dessverre ofte nesten helt borte, så på de partiene der låtene brytes ned til kun rytmegitar, høres den nesten ikke. I tillegg forsvant bassen og trommene flere ganger, men de fikk alltid hektet seg på igjen. Bandet skal ikke lastes for lyden, men den påvirker jo helhetsopplevelsen. Når det er sagt, så gjorde bandet sitt ytterste for at folk skulle kose seg, og det fikk de til. Gleden fra scenen smittet over til publikum, og selv om det var litt glissent oppmøte, tok det seg opp utover settet. Det var fantastisk å digge metal ute i det fri, og mens mørket begynt å senke seg, gjorde Scars et meget godt valg i å avslutte med kongelåta Eye For An Eye, som gav oss et godt realt slag i trynet før de gikk av. Konklusjonen er at Scars kan å lage god stemning og partyfeeling, låtene er sterke, og gutta kan sakene sine. Det virket som de fleste var godt fornøyd med kveldens første band!

Etter en god pause, litt påfyll av vegetarwraps og økologisk sitronbrus fra Windunderbar, var det klart for kveldens headliner, Black Debbath (9/10). Det er vel unødvendig å gi en lang presentasjon av gutta boys, så la oss nøye oss med å si at Råde fikk oppleve tonnevis av tung, tung politisk rock denne fredagskvelden. Med en fabelaktig uhøytidelig selvsikkerhet, entret bandet scenen iført sine karakteristiske tatoveringsklær og überkorte dongerishorts. Sceneoppsettet var også, i kjent stil, kjempeherlig. Vi snakker motorsykkelstyre med påmontert dyreskalle og røykrør, samt sykkelstyrer med krimskrams og horn. I tillegg hadde de hengt opp en liten valgurne, noe som seffern passet godt i disse pre valgtider. Det eneste som manglet hadde vært å få inn Trygve Slagsvold Vedum. Han ville passet som fot i hose her i Råde i kveld. Men vi fikk nok politikk læll vi! Første låt ut var tittelkuttet på siste skive, Norsk Barsk Metal, og det var liten tvil om at både band og publikum var i helt perfekt modus. På lik linje som at mørket hadde smøget seg ned over oss, begynte folk å smyge seg fremover mot scenen, og ting begynte å se bra ut. Etter første låt initierte Lars sin introtale til oss kjære publikum, men Egil Hegerberg avbrøt selvfølgelig og tok over. Han drar opp “me too” og henvender seg til alle damene (eller “dere begge”, som han sa) og ber om at de holder avstand. Antall kilometer avstand som er nødvendig er selvfølgelig 1001 – 1002 – 1003. Det blir for mye å skrive om alle de morsomme kommentarene og talene til bandet, men høydepunkter var Egils geniale quiz om black metal og barnesanger, skolering av allsang på låta Pils, samt utdeling av hestebladet Penny fra 80-tallet. I tillegg var det stor humor da gutta ble så varme og ukomfortable at de måtte ta av seg shortsen og spille siste halvdel i trusa. Som Egil så flott sa: “Visse ting kan ikke unnlates offentligheten”. Det er unødvendig å si at alt dette skape en kjempegod stemning. Men, som de fleste vet, Black Debbath er ikke bare tull og fanteri. De er også et meget dyktig band med ekstremt flinke musikere. Så selve fremførelsen av låtene var det ingenting å utsette på. Og der Scars slet med lyd, leverte debattantene en konsert med flott lyd. Alt låt bra, og instrumentene fikk akkurat nok boltreplass. Siden det etter hvert hadde blitt bekmørkt, kom også lyseffektene til sin fulle rett, og skapte et godt visuelt uttrykk. Som en aldri så liten overraskelse hadde de invitert “en ung musiker som de mente fortjente oppmerksomhet”, så under låta Tons of Rock kom general Anders, iført kappe, spankulerende inn på scenen og ble med på låta. Dette til stor glede for publikum. Vi fikk servert de fleste klassikerne, slik som Nei Til Runkesti på Ekeberg, Mongo Norway, Voggesang til Trønderen, Det er Problemer Innad i Høyre, pluss mange mange fler. Og som ekstranummer peisa de på med Den Femte Statsmakt. En meget god opplevelse, og flott avslutning på en fantastisk dag. Og for de av oss som liker å ta tidlig kveld, så kan det noteres at kalaset var ferdig ca kl 23.15.

 

Lørdag:

Etter en meget god opplevelse fredagen, var det en god følelse å sette seg i bilen og rulle til festivalens siste dag. Den norske rikskanalen og Meteorologisk Institutt hadde i forkant gitt oss et lite tips om at det kunne bli noe fuktig i kveld, og her snakker vi KUN om fuktighet i relasjon til vær. Men ettermiddagen startet heldigvis med sol og god temperatur. Ved ankomst ca kl 18.45, var det allerede flere biler på parkeringsplassen enn gårsdagen, og det sier kanskje både noe om antallet oppmøtte, men også at det her ikke bare er festivalgjengere med fest og fanteri i intensjonssekken. Vi fikk ut av festivalgeneral Anders Odden at det var solgt flere billetter i dag, og at han regnet med ihvertfall 150 stk, men at han ikke hadde sjekket antallet. Det vil også mest sannsynlig bli festival neste år også, og da er sjansen stor for at det blir enda større navn. Men her var det ikke noe konkret å melde, så da får vi bare vente og se. Stengt bar med en gjest sparket det hele i gang, med Anders som hovedgjest. Et underholdende innslag, der det heldigvis etter hvert også ble fokus på andre ting enn kun fyll og det å være fyllesjuk. Anders tok vel strengt tatt over hele intervjuet og fortalte historier og skrøner til stor begeistring for publikum. Lista var dermed lagt for en uhøytidelig kveld.

Kl 20.45 entret dagens første band scenen, og vi snakker da om Befouled (8/10) fra Fredrikstad/Sarpsborg. Gutta har spesialisert seg på 90-talls old school death metal, slik vi kjenner den fra skandinavia, og kanskje helst fra Sverige. Det ligger ihvertfall masse Entombed og Dismember og dundrer i bunnen, noe som definitivt gjør seg bra live. Det er tydelig at Befouled har en del fans blant publikum, for det siger på fram mot scenen, og det er god respons blant de oppmøtte. Gutta vet hva de gjør, og selv om det er trommis Henning Haugen som er mastermind i bandet, er det et helhetlig band som står på scenen og fører oss tilbake i tid til det spennende 90-tallet. Det er herlig å høre både seks- og sjustrengers gitarer spy ut knusende, råtne riff som det oser motorsag av. Låtmaterialet er godt og tydelig plassert innen sjangeren, noe som gjør at det alltid er store muligheter for headbanging. Denne musikken er som laget for sådann fysisk utfoldelse, og selv om det ikke akkurat tar helt av med headbanging blant publikum, så nikkes det taktfast her og der. Trommene smeller til med mørk groove, og det låter taktfast og tight. Vokalen til Fredrik W. Aas er mørk og kraftig, og fyren gjør en skikkelig god figur gjennom energien han utsondrer. Det er litt den samme utfordringen i kveld som i går, for lyden er ikke bra her heller. Den er ikke direkte dårlig, men det er fortsatt grøtete og ullent. Dette gir seg blant annet utslag i at bassen blir litt for lav, noe som er litt dumt siden noe av det feteste med gammel dødsmetall er den tunge buldringen fra bassen som skal ligge som et klamt teppe over låtene. Lengst frem mot scenen er ikke dette så merkbart, men lengre bak blir det litt vel tynt. Dette gjelder også basstrommene som noen ganger blir for lave og mister trøkket. Men vi snakker utescene og festival, så vi klarer lett å riste lydutfordringer bak oss. Bandet gav oss en kjempegod opplevelse, og spillegleden og engasjementet til gutta gjorde konserten til en flott opplevelse. Avslutningslåten, Bringer of Plague, avsluttet det hele på en perfekt måte!

Pausen gav mulighet til å trøkke i seg en lokalt produsert, fantastisk god, lammekebab. Mens babben fortæres, siger det på med svartkledde folk, noe som tyder på noe er nært forestående. I forhold til gårsdagen, er det hakket mer svart i dag, så på mange måter kan man si at det smalnes litt til med tanke på musikalsk uttrykk. Vi snakker strengt tatt om en helaften med death metal, noe som altså også viser seg i det visuelle uttrykket hos publikum. Kl 22.00 entrer Cadaver (9/10) scenen. Livebesetningen til Anders består av Eilert Solstad på bass og Bjørn Dugstad Rønnow på trommer. Som vanlig får vi presentert litt staffasje, og Anders går for sin karakteristiske kappe og sort/hvit sminke, mens Eilert stiller i hatt med briller og skinnfrakk av den typen vi kjenner fra sadist/torturfilmer, og assosiasjonene glir fort over til en eller annen tysk torturistlege under andre verdenskrig. Dette kalde/småperverse uttrykket til Eilert fungerte godt og skapte en genial kontrast til ståkontrabassen som han trakterte med vante fingre. Bjørn har nok med å holde fouks på trommene, for skal undertegnede være helt ærlig så var det knyttet litt spenning til hvordan Bjørn skulle piske seg gjennom låtene fra siste EP og fullengder. For det er liten tvil om at Dirk Verbeuren har lagt inn en del ekstremt krevende innslag på flere av låtene, og det er ikke hvem som helst som klarer låtene han har styrt trommene på. Men Bjørn har spilt låtene før, og det var sykt herlig å se hvordan han briljerte i kveld. Spesielt på Circle of Morbidity øste han ut en ekstrem maktdemonstrasjon, og jeg må innrømme at øynene hvilte mye på trommene gjennom konserten. Vi fikk oppleve et band som leverte sakene sine, og selv om Anders er kjent for å underholde, så var det liten tvil om at han var på hjemmebane i kveld. Strengt tatt så var det vel alle vi andre som var på hans hjemmebane, sånn geografisk sett… Det er lite å utsette på instrumenteringen, alle tre leverer tighte saker gjennom hele konserten, og det uavhengig av om det var låter fra Hallucinating Anxiety eller Edder and Bile. Både fart og teknikk sitter, og når Anders i tillegg klarer å lire ut av seg tull og fanteri mellom låtene blir resultatet meget godt gjennomført, og den uhøytidelige attituden fra scenen faller i god smak til et publikum som har vokst seg ganske stort. Lyden var atskillig bedre enn hos Befouled, noe som gjorde at vi fikk med oss detaljene i låtene. Lyssettingen var også flott, spesielt var det effektfullt med blandingen av rødt og grønt lys som strålte ut i kveldsmørket. Vi fikk servert låter fra hele bandets historie, og selv om det er de nyeste låtene undertegende liker best, er det liten tvil om at en låt som Innominate er überfet! Regnværet som var spådd, meldte etter hvert sin ankomst, så siste halvdel ble forholdsvis fuktig, men ikke så mye at det ødela opplevelsen, selv om det ble litt mer glissent foran scenen. Heldigvis gav det seg på slutten. Etter en time var det slutt, og vi kan si oss godt fornøyd med kveldens opplevelse.

Så, hva sitter man igjen etter to av tre dager med Ad Hoc? Det første som må sies er at det var godt å være i gang med konserter igjen, så det i seg selv gjorde det lett å kose seg. Arenaen viste seg å fungere veldig godt. Følelse av hjemmesnekret gjorde at atmosfæren ble meget behagelig. Folk var i godt humør og så ut til å kose seg, og det var en lett og ledig tone. Scenen fungerte bra, og selv om lyden tidvis var litt dårlig, var det hele likevel godt gjennomført. Maten var noe av det beste man har opplevd på festival. Kortreist, lokal mat gjør også sitt til at nærområdet får tilhørighet til festivalen, og kanskje sitter aktørene også igjen med noen kroner ekstra i kassa. Selv om ikke festivalen var utsolgt, så var det greit nok med folk de to dagene. Ting var ryddig og forholdsvis rent, og rammene med skog, åker, gårdsbruk, en liten vanndam og plassering langt ute på bygda funket som bare det. Bandene bestod av godt voksne folk, så dette var ikke en festival for den yngre generasjon, men kanskje vil det på sikt også være mulig for de under 40 år å spille på Ad Hoc? Hvem vet? Dette gikk igjen også med tanke på publikum, som holdt en forholdsvis høy gjennomsnittsalder. Det savnes litt ungdommelig galskap, men for oss som er litt oppe i årene, var det en behagelig opplevelse å være på Ad Hoc i år. Man skal ikke kimse av komfort, vi er jo tross alt alminnelige dødlige som ikke har så alt for lenge igjen, så vi får følge Anders sin oppfordring om å kose oss og leve mens vi fortsatt kan. Hvem vet hva som skjer i morgen… Takk for nå!

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14646]