Vassago
Storm of Satan
Nuclear War Now! Productions

 

Vassago ga i 1999 ut sin debutplate Knights from Hell. Den gang delte bandet to medlemmer med det kanskje mer kjente svenske black metal-bandet Lord Belial, noe de fortsatt gjør. Tilsynelatende har sistnevnte band hatt forrang, for det ble med debutplaten – av noen påstått å være en slags blanding av Marduk og Nifelheim. En kjapp gjennomlytting av Knights from Hell gjør at en kan konkludere med at det så absolutt er driv der, og partier som stimulerer nevral-estetiske områder på en tilfredsstillende måte. Dette er altså 22 år siden. Når nå Storm of Satan får strømme fritt ut av høyttalerne, er det bare å registrere at om noe overhodet har hendt i disse årenes løp, så må det kunne kalles en solid regresjon. Med det tenker en på det musikalske, for på tekstfronten er det bare et raskt søk som trengs for avklare at det også tidligere har vært preget av en slags returreise dypt inn i det pubertale.

“Du kødder!?” er faktisk det første som dukker opp i nepen når en leser låtlisten på denne platen, og tanken fornyer og forsterker seg i en positiv feedback-loop når en tar til å høre gjennom faenskapet. Darkness of Satan, Elite of Satan, Evil of Satan, Fire of Satan, Grind of Satan, Mayhem of Satan… Låtlisten er like original som Thousand island-dressing. En kan jo like godt gjengi de resterende låttitlene også, for det blir ikke bedre heller: Metal of Satan, Sign of Satan, Storm of Satan, og, helt til slutt, War of Satan, som setter et punktum for førti minutter, og ti låter med satanhyllest. Underveis får en med seg lyriske perler som: “Metal can be light, metal can be heavy, metal can be dark, metal can be cheesy”…

Evil of Satan har også et lite subtilt nikk til Tsjajkovskijs Slavisk Marsj, eller eventuelt Accepts Metal Heart, alt ettersom hva en tenker seg at bandet selv har hatt som intensjon da de krydret låten med den velkjente melodilinjen. Krydder bruker en vel for øvrig gjerne både til å fremheve smaker, eller for å gi ulike ingredienser en slags synergieffekt. Samtidig kan en bruke krydderier til å dekke over diverse uhumskheter. I tilfellet Vassago, er det nok det siste en er vitne til, for fjerner en disse små soli og krumspring står en tilbake med et slags musikalsk kneippbrød, og da ikke av den ålreite Darkthrone-varianten, men mer av den intetsigende, og overdrevent larmende varianten, og uten de forutnevnte østlendingenes teft for gode riff.

Det er vel strengt tatt også begrenset hvor mange bilder en trenger å mane frem for å få banket inn at dette ikke er noe mesterverk i møtepunktet mellom black-, death-, og war metal, men snarere noe de fleste vil vinne tid på å la gli inn i glemselen uhørt… (3/10)

Pål Teigland Lystrup